I januar og februar i år brukte jeg mye tid hjemme hos min syke mor på Øya Helsehus avd. lindrende behandling. Mor hadde fått kreft med spredning. Min bror og jeg bodde hos henne de siste ukene, og den siste uken på Øya Helsehus var vi på skift inne hos henne, mens øvrig familie også var til stede på dagene den siste uken. Når jeg var hos henne ble det mange tanker i hodet. Om hvor sårbart livet er og hvor fort ting forandrer seg, fra familieidyll og kos til livets slutt for nær familie. Hun sovnet inn 12. februar med oss ved sin side.
Sykepleierne og hjelpepleierne som jobbet på avdelingen tenkte jeg ofte på, og de må jeg bare si noen ord om. Jeg vil fortelle om min erfaring med de fantastiske og omsorgsfulle ansatte på avdelingen.
Uholdbar håndtering av medisiner
De var innom rommet vårt døgnet rundt, stelte og viste en omsorg som jeg er stum av beundring over. En ro og tilstedeværelse som gjorde at både mor og vi pårørende følte at her var vi i trygge hender. For nærmest ustanselig blinket det i personsøker og tavla på gangen som viste hvilke pasienter som trengte hjelp. Alarmen gikk kontinuerlig, og det var sikkert femte gangen på to timer at den eldre mannen på naborommet dro i nødsnora.
Rådmannens jobb er å være knipen
De ansatte sprang fra rom til rom for å pleie eldre og syke, de ble dratt i alle retninger, og det var mas hele tiden. Samtidig skal de beholde roen, og aller helst med et smil. Sykepleierne og hjelpepleierne gjør en uvurderlig jobb – på sykehusene, på sykehjemmene og i hjemmesykepleien. Presset på dem er enormt, oppgavene deres mange, og de har en arbeidsdag som ofte avsluttes med dårlig samvittighet. De reiser hjem fra jobb til familie og skal være til stede for stor og små, og gjerne være håndballtrener på kvelden for eldstemann og et foreldremøte på skolen for henne i 1. klasse.
Tabu om sykefravær
Og i tillegg når ansatte på sykehus og sykehjem er ferdig på jobb, forventer ledelsen at de skal være beredt. Det er ikke uvanlig at de blir oppringt på fritida og spurt om å steppe inn på vakter.
Det er harde prioriteringer og etiske dilemmaer hver dag. Skal man bruke ti minutter ekstra hos fru Pedersen på 92 for å få henne roligere til natta? Eller skal man stikke innom fru Johnsen på 86 for å se at hun ikke har falt ut av senga si igjen?
De ansatte i helsevesenet vet at noen minutter ekstra hos hver pasient kan bety svært mye. Å ta seg tid til å lytte, forstå, forklare og trøste er viktig, men det ødelegger effektivitetsstatistikken. «Produktivitet» har blitt et viktigere ord enn «omsorg» for norske helsebyråkrater og helsepolitikere. Hvorfor skal alt måles i kroner og øre?
Likevel holder sykepleierne og hjelpepleierne motet oppe. Det er nesten ikke til å forstå. De jobber med syke, svake, døende, sørgende og pårørende. De steller og stuller, deler ut medisiner, setter sprøyter, smører mat og tørker rumper. Uansett når på døgnet når noen trenger hjelp er de på plass og spør hva de kan hjelpe med, eller de bryr seg om oss pårørende som er til stede ved å spørre om de skal hente kaffe eller mat til oss.
Husk Arve, det kan være godt å gå en liten tur ut og få litt frisk luft, ikke glem å ta vare på deg selv. Sannelig hadde de rett i at en luftetur trengte jeg. For når man er inne på avd. eller på rommet lenge nok, glir man etter hvert inn i en slags boble hvor tiden står stille og man glemmer å ta vare på seg selv.
Min kone er ikke syk. Hun er bare gravid.
Og når Pettersen på rom 5045 har tisset på seg i senga igjen, passer det svært dårlig. Ingen har budsjettert med at han skulle gjøre det. Men sykepleierne og hjelpepleierne rekker å skifte sengetøy før de fortsetter med det de egentlig skulle. Det er liksom helt normalt at de blir avbrutt med det de gjør, smiler og prater med pasientene uansett. Hvordan er det mulig å være utstyrt med så mye godhet?
Forventningene til dem er store. Derfor mottar de også mye kjeft og klaging. Det er sykepleierne og hjelpepleierne som hører mesteparten av den frustrasjonen som politikerne egentlig burde fått høre.
Tenk hvilket ansvar de har. Glemmer de å dele ut pillene, kan det få fatale konsekvenser. Gir de ut feil medisin, kan det gå enda verre. Et ukonsentrert øyeblikk så er en livssituasjon for en pasient snudd opp ned.
Det er sikkert mange sykepleiere og hjelpepleiere som får et klapp på skuldra fra kollegaer, og som mottar en takk fra fornøyde pasienter og pårørende. Men innsatsen deres burde verdsettes enda høyere av samfunnet – spesielt fordi vi trenger så mange flere av dem i framtida. Jeg har innsett at det finnes engler, og de går i sandaler og joggesko!