Trøndelag Teater har de siste årene regelmessig satt opp stykker av Henrik Ibsen på hovedscenen. En folkefiende i 2010, Et dukkehjem i 2011 og sist Hedda Gabler.

LES OGSÅ SIGNERT: Er Ibsens kvinner utdatert?

Tidligere i høst stilte Ørjan Greiff Johnsen spørsmål i Adressa om ikke tiden er moden for å få Ibsens kvinnemennesker ned fra scenen. Henrik Ibsen er en bauta, så det er modig gjort å stille spørsmålet. «Ikke bry deg om han der Greiff Johnsen» tenkte jeg selv en stund, men så har det ligget og murret: «Skal det stå uimotsagt at Ibsens kvinner (og menn) ikke har noe å si oss i dag? Skal det få stå uimotsagt at det som er grunnleggende for mennesket har forandret seg så radikalt at Ibsens beskrivelser er blitt udatert og uinteressante?

Les også anmeldelsen: Sterk drama om liv uten mening

Det er i seg selv interessant at spørsmålet om Ibsens relevans og aktualitet stilles nå som Trøndelag Teater har satt opp stykker av Ibsen med kvinner i hovedrollen. Så vidt jeg husker var det ingen som satte spørsmålstegn ved om Ibsen hadde gått av moten da «En folkefiende» sto på programmet. Det kan virke som det fremdeles er slik at noen mener menns erfaringer er universelle og aktuelle for alle, mens beskrivelser av levd kvinneliv er mest relevant for kvinner.

Les portrettintervjuet med Stine Fevik, som går rett fra «Doppler» til «Hedda Gabler».

Ørjan Greiff Johnsen roser Stine Feviks tolkning av Hedda Tesman. Hennes prestasjon på scenen har han ingenting å utsette på. Det er rollefiguren som kjeder ham, siden han mener kvinner ikke lenger er offer på denne måten.

Det er sant at Hedda Gabler i Kjersti Haugens regi beskriver Hedda Tesman som offer for sitt sosiale miljø og sin samtid. Men Hedda er ikke bare offer. Hun spiller et høyt spill og Jørgen Tesman, Assessor Brack, Eilert Løvborg og Thea Elvstad er alle på hver sin måte offer for Heddas manipulering og kynisme. Hedda Tesman er først og fremst offer for seg selv og sin veikhet. Jeg tolker Ibsen dit at Hedda tar sitt liv fordi hun ikke kan utstå sin egen falskhet og at hun lever sterkest i den beslutningen.

Stykket om Hedda Tesman handler om en kvinne som har mistet seg selv. Hvor ble det av Hedda Gabler på veien? Ytre sett beskriver Ibsen hva som skjer når man gifter seg på feil grunnlag, men mer overordnet dreier det seg om hva det vil si å leve og gjøre valg. Det er allmennmenneskelige spørsmål Ibsen tar opp. Hvem er Hedda og hvem vil hun være? Og det er ikke så lang til spørsmålene Hvem er jeg?, og hvem vil jeg være? Noen synes kanskje slike spørsmål har mistet sin relevans. Jeg er ikke enig i det.

Ørjan Greiff Johnsen skriver lite om mannsfigurene i stykket. Jeg synes heller ikke de har mistet sin aktualitet. Ingen sier «tudelutt» lenger, men den selvopptatte Jørgen Tesman og Assessor Brack, som er så høy på seg selv, er fremdeles typer vi kan kjenne igjen. Den mere følsomme Eilert Løvborg er litt mer kompleks. Kanskje ville han ikke dødd i dag, men fått profesjonell hjelp og medikamenter for å fortsette livet. Det interessante er hvorfor Ibsen velger å la både ham og Hedda dø, mens de andre lever videre.

Ved å sette opp Ibsens Hedda Gabler har Trøndelag Teater satt fokus på hvordan vi mennesker lever og begrenser oss selv ved å være feige og velge det konforme. Kjersti Haugen har etter mitt syn lykkes svært godt i å vise oss at det er sammenheng mellom livene Ibsen beskriver i sitt stykke og våre egne moderne liv. Ibsens kvinner og menn angår ikke bare kvinner som sitter fast i et vanskelig ekteskap, men alle som gjør valg og må leve med konsekvensene av dem. Det er høyaktuelt for alle aldersgrupper, kanskje til og med for middelaldrende menn.