Kronikken som tilflytter på Fosen, Gøril Dønheim-Nilsen, skrev om kampen mellom by og bygd har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Den sier at «den nye bygda» – altså den som har fremtiden for seg – må verdsette annerledeshet på en bedre måte. Hun hevder at innflyttere med en annen kompetanse og andre preferanser ofte må leve i et utenforskap der de verken nyter respekt eller blir tilstrekkelig behandlet som en verdifull ressurs.

Alle urbane tilflyttere til distriktet har vel følt på dette, men etter å ha bodd noen år i distriktet er det et annet fenomen som er vel så tydelig etter mitt skjønn – innflytterens manglende ydmykhet og respekt for det samfunnet man kommer til. Vi er mange som kommer fra byen til bygda i den tro at vi bringer med oss verdifull kompetanse og kulturell peiling, men å finne en jevnbyrdig plass i det tradisjonelle bygdesamfunnet er ikke alltid enkelt. En grunn kan være at det er lett å tråkke på manges tær dersom vi ikke har øynene tilstrekkelig åpne for det samfunnet vi kommer til.

Det må være vår oppgave å finne denne plassen, ikke bygdefolket som skal synes at innflytternes blotte (kompetente) tilstedeværelse «gjør nettopp vår bygd unik», som det står i kronikken. På bygda får du en plass basert på hva du gjør, ikke hvem du er. I byen er det ofte omvendt.

Les også: Her finner du det moderne bygdeliv i fjæra

Det hevdes at lokalsamfunnet må kjenne betydningen av å gi nok rom til de kompetente innflytterne, og at de må være mer inkluderende. Som eksempel holdes Bygda 2.0 på Stokkøya frem. Et bygdeutviklingsprosjekt som hovedsakelig baserer seg på urbankulturelle preferanser som må kunne sies å være nokså lik den kulturen du møter blant de ressurssterke i byene. Bygda 2.0 er et forsøk på å skape et moderne, urbant og kvalitetsbevisst bo- og arbeidsmiljø der ingen skulle tro at det var særlig attraktivt å bo. Det er et strålende prosjekt, men inkluderende er kanskje ikke den merkelappen man først og fremst vil sette på det. Her finner du mer surdeig enn saltkjøtt, mer pulled pork enn pølse, mer fiolin enn fele og mer tesla enn Toyota. Bygda 2.0 er et alternativ til det tradisjonelle bygdesamfunnet, skapt for å tiltrekke seg nye tilflyttere med en annen kompetanse, en annen kulturell ballast og en annen livsstil. En liten by på bygda, om du vil.

Om det er mer rom i denne urbane enklaven i fjæresteinene enn i det tradisjonelle bygdesamfunnet er derimot ikke så opplagt. Det kommer nok an på øynene som ser. Personlig tror jeg utviklingen av «den nye bygda» ikke først og fremst hindres av manglende inkludering fra lokalsamfunnets side, men like mye av vår mangel på ydmykhet og kunnskap om det lokalsamfunnet vi flytter til.

Det kan være krevende å flytte fra et moderne bymiljø til et tradisjonelt distriktssamfunn, men siden vi valgte bort det stressende urbane bylivet for å leve mer «slow», må vi kanskje akseptere at noe av det vi bringer med oss ikke er like attraktivt på bygda som det var i byen.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter