Arne H. Bysveen, Statens vegvesens pensjonistforening, Sør- Trøndelag
Publisert: Oppdatert:
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Den siste tida har det vært avholdt møter i pensjonistenes organisasjoner her i byen der medlemmene har vist stort engasjement for virkningen av superbussprosjektet for oss i den eldre generasjon. (Syns- og bevegelseshemmede vil trolig føle det samme som oss eldre i denne saken.) Naturlig nok tenker den enkelte på sin egen situasjon. «Hvordan blir det for meg – blir det lengre til bussholdeplassen enn i dag, hvordan vil korrespondanse mellom matebuss og superbussen fungere, rekker jeg å komme meg på og av bussen uten å være til hinder for andre?»

Byen har en jevnt voksende eldre befolkning, trolig større enn den årlige befolkningsvekst. Kommunen legger til rette for at eldre skal greie seg i sin egen bolig lengst mulig. Ensomhet blant eldre er et erkjent problem, særlig for de som er aleneboende.

Det er viktig at de kan komme seg ut og gjerne til byen på arrangement, eller for å besøke familie og venner rundt om i byen. Gode kollektivmuligheter vil være avgjørende for at dørstokken ikke skal bli for høg for å ta seg ut. Hvis den blir det, er det fare for at mange velger å bli hjemme, synke hen i ensomhet og etter hvert sykelighet. Dette vil igjen føre til økt behov for hjemmehjelp og økte kostnader for det offentlige. Vi er kjent med at holdeplasstrukturen for superbussene og matebussene ennå ikke er politisk bestemt.

- Vi tillater oss derfor å stille krav om at avstand fra bolig til nærmeste holdeplass ikke må overstige 500 m.

- Dessuten kan vi ikke godta beregningene om at superbussens stoppetid (av/og påstigning) kun skal ta 15 sekund. (Denne opplysningen vil i seg sjøl skremme eldre mennesker fra å ta bussen.)

- Regulariteten for buss må ikke bli svekket for matebussrutene som følge av superbussprosjektet. Vi håper at vårt innspill blir vurdert og hensyntatt av de faglige og politiske beslutningstakerne!