I løpet av de siste 25 år har det skjedd en øl-revolusjon i Norge. Fra 1989 til i dag har antall bryggerier vokst fra 15 til godt over 100. Fra en periode med nedlegging av bryggerier til fordel for mer standardisert, sentralisert ølproduksjon, har utviklingen snudd, med en voldsom oppblomstring av regionale og lokale bryggerier over hele landet.

Vi skal være forsiktig med å skryte på nordmenn kontinentale vaner, men når det gjelder norsk ølkultur, har det vært en forbløffende utvikling. Her har mange nordmenn faktisk lært å sette pris på mangfold og kvalitet, fremfor kvantitet og pris. Den norske ølrevolusjonen har skapt forståelse for at kvalitet og mangfold kan stå i motsetning til å ønske seg billigst mulig øl.

Det er ikke overraskende at dagligvarebransjen ønsker å skumme sin del av den norske øl-suksessen. Øl er faktisk, for noen kanskje overraskende, enkeltvaren med størst omsetning i dagligvarehandelen i Norge.

At dagligvarekjeder ønsker å ri på bølgen med håndverksøl og satse på egne merker framfor andre større og mindre produsenter, er en del av kjedemakten og konkurransen i dagligvarehandelen for øvrig. Det vil være synd om dette truer utviklingen innen håndverksøl i Norge. Det kan opplagt gjøre det vanskeligere for en rekke produsenter å komme i betraktning for forbrukerne.

Den voksende skaren av norske ølhunder har heldigvis flere muligheter til å sette forbrukermakt opp mot kjedemakt. Tanken om at alle butikker skal ha det samme over hele landet, fremmer neppe mangfold. Kanskje vil den pågående «ølkrigen» gi rom for flere spesialbutikker, i eller utenfor kjeder. I tillegg tilbyr Vinmonopolet i dag over 1000 produkter i kategorien øl. Hvorav ca.260 forskjellige fra Norge, som enkelt kan bestilles over hele landet.

Uttrykket å vise noen «hvor David kjøpte ølet», betyr å gi en leksjon eller irettesettelse. Det har ingenting med Bibelens kong David å gjøre, men begrepet kan altså i dobbelt forstand være aktuelt for folk som er opptatt av øl i Norge dag.