Saken oppdateres.

Bjarne Brøndbo har satt fyr på internett med sitt hjertesukk om Nav og arbeid. Han mener noe er riv ruskende galt med systemet når det er enklere å «nave» enn å jobbe, og han drar eksempel etter eksempel opp av hatten.

Hvorfor skal ungdommer som velger å ikke jobbe få utbetalt like mye hver måned fra Nav som ungdommer som jobber hver dag? Hvorfor har det vokst fram en egen industri av «attføringsbedrifter»? Hvorfor kan folk pusse opp hytta mens de er sykmeldt? Og hvorfor førtidspensjoneres så mange friske folk?

Bjarne Brøndbo kan lett kritiseres for å være både lettvint, fordomsfull, anekdotisk og dømmende. Noen synes det er ufint at en suksessrik artist og forretningsmann sparker nedover, mot syke, uføretrygdede, arbeidsledige og sosialklienter. Men sannsynligheten er stor for at han har en betydelig heiagjeng.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Vi drømmer om kortreist mat og det gode bondeliv. Virkeligheten er noe ganske annet.

Brøndbo målbærer åpenbart noe svært mange tenker. Selv om det ikke er dokumenterbart, tror jeg de fleste av oss har gjort seg lignende tanker én eller annen gang i løpet livet. Få ting gjør oss mer eitrende forbanna enn «giddalause» snyltere.

Tilliten til den norske velferdsstaten er sterk. De fleste ønsker å bidra gjennom skatt og arbeid. De aller fleste synes det er riktig at syke, uføre og andre verdige trengende skal få hjelp. Men det som oppfattes som misbruk av systemet, provoserer voldsomt. Til alle tider har noen blitt stemplet og mistenkeliggjort som late og uverdige trengende.

Vi trenger ikke reise til Trumps rustbelte for å finne disse holdningene. Opplevelsen av å slite der andre får en sølvskje slengt etter seg, finnes også hos oss. Innvandring har forsterket forestillingen om at det finnes mange der ute som får og får, uten å yte. Dette er imidlertid noe som sjelden uttales i det offentlige rom. Det er vel hva Trump selv ville kalt «garderobeprat».

Nav-ansatte er neppe imponert over presisjonsnivået i Brøndbos uttalelser, og det med god grunn. Det er lett å se på folk rundt seg, som Brøndbo gjør, og tenke sitt. Om at de er late eller ikke syke nok. I realiteten vet vi fint lite om andres arbeidsevne, uten at det stopper oss fra å synse og mene.

Like fullt er det positivt at disse holdningene kommer fram. Velferdsstaten må tåle å bli sett i sømmene. Mange sitter med følelsen av at det er for enkelt å velge trygd. Er det et snev av sannhet i det? Eller er det bare «fake news» og alternative fakta? Fordommer og feilaktige antakelser kan bare tilbakevises med kunnskap og fakta. Da må det også være åpenhet om våre velferdsordninger.

Velferdsstatens framtid bekymrer. Hvordan skal vi klare å opprettholde våre gode ordninger med stadig flere eldre, innvandrere og uføre? Det er dette det handler om, i utvalg etter utvalg, i rapport etter rapport. Vår velferdsstat er avhengig av høy tillit. Da må det også være sånn at vi alle «yter etter evne, får etter behov».

Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

 

Politisk redaktør Tone Sofie Aglen

Tone2.png 

Har vært kommentator i Adresseavisen siden 2014.

Er utdannet statsviter fra NTNU, har også studert nordisk og sosiologi.

Har tidligere hatt ulike verv og jobber innen politikk, offentlig forvaltning og helsevesen.

Skriver mest om politikk, byutvikling, miljø, regionale saker og verdispørsmål.

Gikk du glipp av disse?