Hei du, som dessverre fikk bilen din ødelagt da du reddet livet mitt på Kroppanbrua en kveld sent i september i 2015. Jeg var ikke i stand til å være verken særlig takknemlig eller takke deg i situasjonen, der og da var alt bare håpløst. Du reddet livet mitt den kvelden.

LES OGSÅ: Jakten på en hånd å holde i når krisen er der

Takk også til politi, legevakt og AMK som aldri ga meg opp. Dere var de eneste som opptrådte profesjonelt både ovenfor meg, og de som tilfeldigvis fanget meg opp i en periode da jeg var svært dårlig. Det samme vil jeg si til dere som fisket meg opp fra det iskalde vannet langs Ladestien midtvinters. Jeg er takknemlig i dag for at dere viste omsorg når jeg ikke var i stand til det selv.

LES OGSÅ: Betenkelig å kutte hjelp til unge psykisk syke

Det er altfor få som dere som bryr dere om andre mennesker. Jeg har mange jeg kan takke for at jeg lever idag, og de aller fleste er helt vanlige mennesker som har et godt hjerte og som har ofret egne materielle ting for min skyld, for å berge mitt liv når jeg selv har følt det ikke var verdt å leve. Jeg skulle gjerne takket hver og en av dere om jeg fikk sjansen.

I dag får jeg omsider god hjelp. Jeg jobber som miljøarbeider på et sykehjem i byen, og trives veldig godt med å være tilbake i jobb.

LES OGSÅ: Mental helse bekymret

Så det nytter å hjelpe mennesker som har det vanskelig, selv om man dessverre ikke får så mye takknemlighet der og da. Jeg var i alle fall ikke i stand til det. Jeg var mest fortvilet. Og ikke minst, man kan få det bedre selv om livet ser aldri så mørkt og svart ut. Jeg kan i ettertid si at jeg har hatt flaks som har møtt disse menneskene jeg ikke kjenner, men som har ofret mye for at jeg lever i dag.

Les også kronikken "Unge med alvorlige psykiske lidelser rammes"

Men, be om hjelp før det går så langt hvis du sitter med slike tanker. Om psykiatrien ikke vil hjelpe deg, snakk med en god venn. For det blir bedre!