Ledelsen ved NTNU er for opptatt av gammel universitetspraksis og bryr seg for lite om hva Trondheim og universitetet kan utvikle i fellesskap.
Trondheim er en liten by med et stort universitet, faktisk landets største. Det er bakgrunnen for den politiske og faglige spenningen som den igangsatte planprosessen har blottstilt. Å avvikle Dragvoll har åpenbare organisatoriske konsekvenser for NTNU, men konsekvensene for Trondheim kommune og Trondheim som by vil være historiske. Og de bestemmes ikke av hva universitetsledelsen måtte mene, men av hva konsekvensene av den pågående planprosessen måtte bli.
Les også: - Konkurransen viser en holdningsløs arkitektstand
relanserer arkitekt Ole Wiig en gammel idé om at NTNUs innovasjonssenter bør ligge på Nyhavna
Formålet med sammenslåing av Dragvoll og Gløshaugen er angivelig å styrke utvikling av tverrfaglig kunnskap. Flytteplanene synes derfor utelukkende å dreie seg om NTNUs «egen lille verden» som det så vakkert heter i studentvisa. Men når man flytte « te’ by’n», trør man inn i andres verden. Det kommer klart til uttrykk i uttalelsene fra politisk hold. Det er ubegripelig at denne type konflikter ikke er avklart før man drar i gang en nasjonal arkitektkonkurranse.
Utenforstående fagfolk undres over hvor uklart mandatet for arkitektkonkurransen må ha vært, og hvor lite hensyn forslagene tar til det man i byplanlegger-utdannelsen kaller «vanlige planhensyn», hensyn som konkurransepremissene tydeligvis ikke har avklart;
- Parkområdet rundt Gløshaugen. Det burde ligge premisser i konkurranseprogrammet.
- Omkringliggende bebyggelse. Anføre begrensninger for de ulemper utbyggingen kan medføre.
- Transport og trafikk i Elgeseter gate. Avklare forholdet til eksisterende og fremtidig trafikk (I dag ca. 20 000 biler i døgnet og 200 busser i timen i rushtiden).
- Eksisterende bebyggelse på Gløshaugen. Ta vare på silhuett, fjernvirkning og symbol.
- Eksisterende eiendomsstruktur. Økonomiske forutsetninger, eie, leie, ekspropriere, kjøpe.
Les Trygve Lundemos kommentar om campus: Ideer som må bli kraftig justert
Les også: Dette er folkets favoritt til nytt universitetsområde
I planleggerutdanningen legger vi vekt på at studentene skal forstå betydningen av det kritiske samspillet mellom tiltakshaver (NTNU i dette tilfelle) og myndigheter (Trondheim kommune). Selv om NTNU-prosjektet er så omfattende at det fordret nasjonal godkjenning, har NTNU deretter drevet en introvert planprosess som utelukkende synes styrt av NTNUs egne behov. Diskusjonen tyder i hvert fall på at begrepet «byintegrert» har en annen betydning for kommunens politikere enn for NTNUs ledelse. I kommunens arealplan fra 2013 heter det at det var et mål å tilrettelegge for en hensiktsmessig utbygging av Trondheims urbane campus, der hoveddelen av universitets- og høyskolemiljøene i byen lokaliseres sentralt i områdene Kalvskinnet, Elgeseter og Øya/Gløshaugen. Dette var før HiST ble en del av NTNU, men det svekker ikke kommunens klare ønske om å ha deler av utdanningsmiljøet i sentrum. Dette har NTNU ikke villet ta inn i sine planpremisser. I stedet overstyres alt av NTNUs krav om at «alle-må-være-nær-alle-andre».
Her kan du lese om forslaget fra NTNUs arbeidsgruppe
NTNU valgte i sin lokaliseringsutredning en hjemmesnekret analysemetode og ikke en kjent konsekvensanalysemetode der samfunnsmessige behov behandles og sammenholdes med tiltakshavers behov. Analysemetodens «diffuse begrepsbruk, terningkastmetode og synsing» gjorde sosiologiprofessor Aksel Tjora faglig skamfull, fremholdt han et innlegg i Adressa i fjor. På bakgrunn av dette planfaglig svake utredningsarbeidet har en så gjennomført en arkitektkonkurranse der det ikke ble stilt krav til tverrfaglig kompetanse. Dette medførte at forslagene for eks. ikke tok hensyn til transport, til landskap – ei heller til universitetsfaglige utvikling. Tverrfaglighet oppnås bare der den legges til grunn for forståelsen av oppgaven. Det er et paradoks, for å bruke et nøytralt uttrykk, at mens formålet med å flytte Dragvoll til byen er å styrke tverrfaglig kunnskapsutvikling, synes det som om ledelsen ikke forstår at byintegrert universitetsutbygging er noe mer enn en designoppgave for arkitekter.
Å flytte NTNU-Dragvoll forbi Gløshaugen og Øya/Elgeseter og inn til Midtbyen har to entydige konsekvenser. 1) Det vil ha en betydelig miljømessig fordel pga. redusert personbilbruk. 2) Det vil forsterke det faglige og sosiale livet i sentrum pga. nærhet til konserthus, teater, museer, men ikke minst til fagmiljøene i offentlig og privat sektor. Trondheim sentrum opplever som alle andre byer at tradisjonelle handelsfunksjoner flytter ut (kfr. krav om parkeringsplasser i sentrum som motgift). Dette kompenseres delvis ved nyetableringer av «innovasjonsbedrifter» og «start-ups». Disse kan være viktige samarbeidspartnere for deler av universitetsmiljøet, men selve universitetsetablering i Midtbyen vil i seg selv bringe nye vitalitet – og perspektiver inn i byutviklingen. Det vil være et bidrag til en ny «studentverden», en fornyet forståelse og realisering av hva universitetet kan være.
LES OGSÅ: Vil ha campus på Kalvskinnet
Utfordringen med en byintegrert utbygging kan ikke drepes ved at «alle skal nå alt på 15 minutter» som er hva timeplanen (!) setter som tidsramme mellom forelesninger. Vi snakker om byutvikling, «trolig den viktigste byplansaken i dette århundre» som Roald Eriksen anførte i Adressa med henvisning til Gjærevolls uttalelse. Ikke alle NTNUs funksjoner må selvfølgelig klumpe seg sammen rundt de eksisterende miljøene. Marintekniske funksjoner skal f.eks. bli værende på Tyholt, Vitenskapsmuseet forblir selvsagt på Kalvskinnet.
Les også: Campus-strid mellom Kalvskinnet og Elgeseter
Les også: Høyskoleparken kan bli Elgeseter sitt Nidarø
Og ettersom NTNU skal samarbeide med avdelinger i Ålesund og Gjøvik, må det gå an å få til et samarbeid med Gløshaugen selv om man er i Midtbyen. NTNUs ledelse fokuserer for mye på gammel universitetspraksis og for lite på hva Trondheim by og NTNU kan utvikle i fellesskap; for mye på bygningsstruktur og for lite på samarbeidskultur.