Kronikk

Bekymret over presset i skolen

Barn og unges psykiske helseplager øker. Viljen til å se problemet i lys av prestasjonspresset i skolen synes fraværende.

Mer enn prestasjon: Fremtidens skole må signalisere overfor elevene at de er mer enn sine prestasjoner. Elevene er hele unike mennesker og de trenger anerkjennelse for nettopp det.Foto: THOMAS Brun, NTB Scanpix

Saken oppdateres.

Nylig møttes de nordiske statsministerne til toppmøte i Oslo for å se nærmere på vår tids nye samfunnsproblem; økningen i barn og unges psykiske helseplager. Viljen til å se problemet i lys av prestasjonspresset i skolen synes fraværende. Det gir grunn til bekymring.

LES OGSÅ: 200 mellomledere skal sertifiseres

Nyere forskning viser at mange elever i den norske skolen opplever et betydelig press om å oppnå gode skolefaglige prestasjoner, og symptomene som oppstår som følge av dette presset karakteriseres om psykiske helseplager. Så alvorlig anses situasjonen, at skolen nå betegnes som en ny helserisiko.

Å oppleve press eller stress er ikke usunt for oss mennesker så lenge vi har det som skal til for å håndtere det på en god måte. Opplevelsen blir usunn først når det oppstår en ubalanse mellom forventningene som rettes mot oss, og egne muligheter til å innfri dem. Dette ser ut til å gjelde for urovekkende mange barn og unge her i landet. Det vises til at så mye som hver tredje 16-åring vil oppfylle kriteriene for en psykisk lidelse i løpet av barneårene. Tenk over det: Hvert tredje barn eller ungdom har i løpet av sin oppvekst psykiske helseplager som er av en slik art at det går ut over livskvalitet og livsmestring. Ifølge forskningen står disse i sin tur i klar risiko for å droppe ut av videregående skole.

LES OGSÅ: Tid for opprydding, ikke tåkelegging

LES OGSÅ: Høyre vil svekke norsk kultur

Økningen i barn og unges psykiske helseplager gjenspeiler seg over hele Europa. Det kan med andre ord være snakk et samtidsfenomen som gjelder for internasjonaliserte, kapitalstyrte samfunn. Et sentralt kjennetegn ved slike samfunn er at de stiller økte krav til oss mennesker om effektivitet og konkurransedyktighet. Spesielt anses utdanning som helt avgjørende i så måte, som investering for nasjonenes velferd og levestandard. Også i Norge ser vi dette tydelig: Helt siden de første PISA-undersøkelsene ble gjennomført i år 2000, har det blitt fremhevet at kunnskapsnivået blant norske elever er for lavt sammenlignet med andre nasjoner. Som et svar på dette ble den nye læreplanen «Kunnskapsløftet» iverksatt i 2006, og gjennom målstyring; kunnskapskrav, konkurranse og kontroll, skulle skolens ansatte forpliktes på å oppnå bedre resultater.

LES OGSÅ: Kunsten å velge rett

Prestasjon i form av utdanning blir altså nærmest en forutsetning for å ikke falle utenfor fellesskapene i vår samtid. Slik sett lever vi i en form for risikosamfunn. For dem som mislykkes kan konsekvensene være fatale, i form av tap av egenverdi og usikre framtidsutsikter. Det som er alvorlig i denne situasjonen er at det er barna og de unge som fanger opp disse signalene klarest, fordi de oppholder seg på den arenaen der presset er størst.

Utgangspunktet for prestasjonspresset i skolen var et ønske fra samfunnets side om en kunnskapseffektiv skole. I realiteten, som et stort paradoks, trer det fram at prestasjonspresset står i veien for denne skolen. Elever som utvikler psykiske helseplager er ikke i stand til å nyttiggjøre seg av undervisningen i skolen på en god måte. Tiden synes overmoden for å se på målsettingen om en kunnskapseffektiv skole med nye øyne. Hva skal virkemidlene være, for å utvikle skolen til å bli en arena der alle elever får utnyttet sine potensial for læring?

For det første må fremtidens skole signalisere overfor elevene at de er mer enn sine prestasjoner. Elevene er hele unike mennesker og de trenger anerkjennelse for nettopp det. Selv om regjeringen har gitt positive signaler i så måte, bl.a. i form av et forslag om å innføre et eget fag for livsmestring i skolen, gjenstår å se om dette blir mer enn fine ord i fine fora.

For det andre må skolens læringsmiljø utvikles til å være fokusert på elevenes læring, og ikke på deres prestasjoner. Selv om læring og prestasjoner kan sies å utgjøre to sider av samme sak, er det samtidig vesensforskjell mellom de to: Mens det i prestasjonsfokuserte miljø legges mest vekt på resultatet og om dette er godt nok, stilt opp mot ytre standarder, vektlegger læringsfokuserte miljø selve læringsprosessen, elevenes innsats og forbedring. I slike miljø utvikler elevene en bevissthet på hva de strever med, men like mye får de bekreftelse på det de mestrer, og hva de kan bygge videre på i læringsprosessen. Dessuten gir slike miljø elevene mulighet til medvirkning og til å ta egne valg, og det legges vekt på at elevene skal oppleve at det er trygt å ta utfordringer og å gjøre feil.

For det tredje må lærerne gis fornyet tillit og handlingsrom til å etablere både anerkjennende og læringsfokuserte miljø i skolen. Innsikt i elevenes læring og læringsprosesser er selve adelsmerket for lærerprofesjonen, og lærere deler derfor helt selvfølgelig myndighetenes ambisjoner om optimal læring for elevene i den norske skolen.

Kanskje er det ikke så rart hvis myndighetene unnlater å se økningen i barn og unges psykiske helseplager i lys av prestasjonspresset i skolen. Det måtte jo i så fall innebære et kritisk blikk på egen skolepolitikk. For hvis det er slik at prestasjonspresset i skolen har eskalert som følge av en stram målstyring av skolen, så er det da også myndighetene selv som sitter på nøkkelen til å gjøre noe med det. Men vil de det?

Spørsmålet er vel strengt tatt om de har noe valg. Skolen er det stedet der alle barn og unge tilbringer store deler av sin våkne tid i oppveksten, og hvorvidt elevene har positive erfaringer på denne arenaen, er avgjørende for deres psykiske helse og livsmestring. Prestasjonspresset i skolen utgjør en alvorlig trussel i så måte. Ved å avskaffe dette presset vinner ikke bare barn og unge nye muligheter for sine liv. Like mye vinner samfunnet, både i et utdanningsperspektiv, et helseperspektiv og et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Gikk du glipp av disse?