Saken oppdateres.

Presset Ap-leder Jonas Gahr Støre må ha kjent på seg før landsmøtetalen, må være nesten umenneskelig. Etter mange måneder med dårlige målinger og mye snakk om partilederens manglende appell, vil alt han sier og gjør, følges med argusøyne og elefantører. Ordene blir veid og analysert, av journalister, politiske motstandere, partifeller og velgere. Alt Støre sier, tolkes inn i bildet av en tåkefyrste. Og er det noen som har nytte av at den lite flatterende merkelappen blir hengende, så er det hans politiske motstandere. Alle ventet at dette var hans store sjanse til å snu inntrykket. Et tydeligere Ap, en mer folkelig og forståelig Støre.

Les også: Støres tale: - Vi skal følge rådet "Don't do stupid shit"

Etter så mye motgang var det nesten godt å se at Støre omsider lyktes. Jeg har hørt mange gode landsmøtetaler i år, men denne var noe for seg selv. Selv blaserte journalister ble nesten rørt. Da kan man bare tenke seg hvordan partimedlemmene følte det. Så er også Støre en retoriker av de sjeldne i den norske politiske andedammen. Han er kunnskapsrik, intelligent og reflektert. Som utenriksminister var han en stjerne. Dessverre for Ap kommer disse egenskapene bedre til sin rett i taler der han selv har regien, enn i debattprogrammer og de kanalene vi møter politikerne i til daglig.

Les også: Omadressert: - Ap prøver å leke Senterpartiet

Folkelig. Tydelig. Klar. Det visste Støre at han måtte levere på. Folkelig blir han forhåpentligvis aldri. Det blir sjelden vellykket når folk prøver å være noe annet enn de er. Likevel har han åpenbart jobbet litt med folkeligheten sin. Han har sluttet å snakke om havrommet. Nå nøyde han seg bare med havet. Han er personlig, bruker sitt nye barnebarn og sin avdøde far som eksempel. Uten at det blir kleint og oppstyltet. Mye å humre av var det også, alltid på bekostning av høyresiden.

Les også: Fire konfliktsaker og tre kampsaker for Ap-trønderne

For Støre var det viktig å blankpusse hjertesakene, gjenreise historien om Ap-staten og snakke på en måte som også arbeiderbevegelsen nikker fornøyd til. Han leverte, selv om ikke riktig alt fungerer like godt. Gamle slagord som «by og land hand i hand» og «kloke hoder og varme hender» kler ham dårlig. Heldigvis prøver han ikke for hardt. Han snakker fortsatt om skolen som en «læringsreise». Hvem andre enn Støre kan komme på noe slikt?

Erna Solberg har utmerket seg som en politiker som stort sett alltid snakker om egen politikk. Støre derimot, la opp talen sin rundt angrep på (og latterliggjøring av) regjeringa. Politikkens mest sjarmerende side er det ikke, men sannsynligvis en nødvendig retorikk skal de ha noen sjans til å vinne valget. Svartmalinga av de borgerlige harmonerer dårlig med de tross alt små forskjellene mellom Ap og Høyre i posisjon. Men det vinner de ikke valg på. Ap kan ikke nøye seg med bare å motivere egne velgere, de må også skremme vekk de som kan tenkes å stemme på de borgerlige. Mange velgere befinner seg i dette store sentrum. Når Støre slår fast at vi har statsråder som slår splid i en tid som roper på samhold, så treffer han garantert en nerve.

Støre lyktes med å begeistre landsmøtet. Det var det enkleste. Å vinne velgerne blir en mer krevende reise, for å si det med Støre.

Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?