Ull fra svenske sauer kastes, brennes eller graves ned. Nå vil svenskene lære av Norge hvordan de kan ta vare på denne klimavennlige ressursen.
Det er ikke hver dag at svenskene skryter av Norge. Så når Aftonbladet sist fredag slår opp stort at Norge har fått til noe de ikke har, burde vi kanskje få med oss at det ble 1–0 i en kamp vi ikke ante vi kunne vinne? Denne uken setter Norges Husflidslag fokus på akkurat dette – i Stjørdal.
LES OGSÅ: Bruker ull ingen andre vil ha
Artikkelen i Aftonbladet handler først og fremst om svensk ull. En ressurs som har vært kastet, brent eller gravet ned. Men dette er i ferd med å snu. Det ikoniske merket Fjällräven lanserer en genser i svensk ull og et nyåpnet ullvaskeri på Gotland har ført til en dramatisk endring i etterspørsel etter svensk ull.
LES OGSÅ: Norsk torsk har plast i magen
I fjor var vi på et møte i Stockholm og snakket til en fullsatt sal med representanter fra verdikjeden i Sverige som ville lære. Hva er det vi vet i Norge som ikke de i Sverige hadde skjønt? Det ble to herlige og innholdsrike dager, hvor vi forsøkte å dele våre erfaringer fra to forskningsprosjekt finansiert av Forskningsrådet og ledet av SIFO: Valuing Norwegian Wool og ikke minst Krus – grønn vekst i hvitt gull basert på lokalforankrede verdikjeder. Det siste prosjektet i samarbeid med Norges Husflidslag og dermed hele grunnlaget for konferansen i Stjørdal.
Det mest interessante i Stockholm var kanskje at en myndighetsperson hadde våget seg med på seminarer. Etter å ha forsøkt å pense prosjektsøknader inn på matområdet som en slags bakvei til midler, så de lyset dag to og mente at fokuset selvsagt måtte være på at man ikke «slenger» en slik ressurs og heller løfter den fram fordi den er verdifull. Derfor er det interessant å lese Aftonbladets artikkel:
«Anna Hedendahl ser att intresset för ull växer, både inom fåraveln och i samhället i stort. – Det finns en stor frustration över att vi inte använder ullen. Slit- och slängsamhället driver fram en efterfrågan på klimatsmarta och etiska alternativ och fåret klimatkompenserar sig själv. Hon tar Norge som ett exempel där ullen fått hög status. -Där har man fått Svanenmärkt norsk ull i offentliga miljöer som tågsäten och gardiner. Ull brinner inte och behöver inte flamskyddsbehandlas. Vore det inte fantastisk om vi kunde få svensk ull i svenska offentliga miljöer?»
LES OGSÅ: Doblet salget av designjeans
Vi skal innrømme at det ikke er fullt så fantastisk som Hedendahl skal ha det til (norsk ull er ikke i NSBs seter ennå), men norsk ull har fått en renessanse. Bedrifter som Selbu Spinneri, Krivi Vev, Røros Tweed, Hillesvåg Ullvarefabrikk, Gudbrandsdalens Uldvarefabrik og Varp & Veft sørger for at etterspørres som aldri før. Norges Husflidslag, med sin store konferanse i Stjørdal denne uken, har 100 prosent fokus på norsk ull gjennom prosjektet Ullialt. Og nå kommer henvendelsene til SIFO fra Polen, Usbekistan og Russland om hjelp. Plutselig har Norge et helt annet felt enn oljefeltene hvor kunnskap «is king». Hallo dere, Norge har faktisk satt internasjonale spor!
Og da er det ekstra ironisk å bli invitert (uken før påske og Aftonbladets artikkel) i et møte på den svenske ambassaden i Oslo. Tema er «sirkulær økonomi» og hva Norge kan lære av Sveriges og verdens to største tekstilforbrukende bedrifter: H & M og Ikea. Salen er fullsatt og det er hallelujastemning. H & Ms nyeste «conscious exclusive collection» er utstilt. Det er lekkert og det lyser rød løper. Men på nesten hver eneste merkelapp står det polyester eller selvsagt helst resirkulert polyester. Plast så langt øyet rekker. For i sirkulær økonomi er et av to kretsløp dette evige med gjenvinning og gjenvinning igjen – men dessverre handler det om søppel av akkurat søppel.
LES OGSÅ: Mindre havsøppel i nord
Noen ganger greit når det er avfall fra annen produksjon, men ikke når det gjelder oljebaserte tekstiler. For miljøbomben som er i ferd med å detonere og som kalles klimakrisens «evil twin» er nemlig mikroplast og mikrofibre, takket være nettopp svenskenes «demokratisk mote» (eller i Ikeas tilfelle «demokratisk design») som handler om at vi alle skal ha råd til å forbruke og kjøpe så mye hjertet begjærer. Det er «ekte» demokrati. Men den svenske versjonen av demokrati er det som kommer til å senke skipet som er Moder Jord.
For selv om vi resirkulerer i full fart så er konsekvensene av overkonsumet blant annet at vi nå spiser rester av våre egne klær. I sjømat og fisk. Vasket ut gjennom vaskemaskinene våre. Og ikke nok med at dette: oljebasert plast og disse mikroplastelementene virker som magneter for andre miljøgifter. God appetitt.
Så idet påskelammet og påskeegget er fortært og ullklærne muligens pakkes bort for sommersesongen: Livia Firth (Colin Firths italienske kone og grunnlegger av Green Carpet Challenge) spurte H & Ms representant på Copenhagen Fashion Summit hvor dette jaget etter stadige nye produkter kom fra. Jo, svarte H & M: Kunden vil ha det. Da svarte kloke Livia: Mine barn vil ha sukker hele tiden og hver eneste dag. Men får de det? Nei. Den samme Livia har hørt historien om norske bunader og strikkegensere som brukes gjennom hele livet og som går i arv til neste generasjon. Hun elsker tankegangen.
Norges Husflidslag er kanskje den organisasjonen som i størst grad forvalter kunnskap om bunader og strikkegensere. Denne helgen setter de fokus på å tydeliggjøre norsk ull i denne sammenhengen – akkurat det svenskene nå ønsker å kopiere. De synes vi – for en gangs skyld – er mye flinkere enn dem. Fordi vi tenker at å øke verdi fremfor å øke volum er løsningen på denne globale konsum-galskapen. Kanskje Norge har skjønt det svenskene ikke har, nemlig at vekst i verdi er veien.