I Norge har vi så få viktige temaer å være uenige om, at vi hisser oss opp over ulv, nikab og saker som berører nesten ingen av oss.
«Kan det være nødvendig å være så sint,» sang Knutsen og Ludvigsen. Setningen dukker opp i bakhodet mitt til stadighet. En vitsetegning av VGs Roar Hagen kommer også opp på netthinnen. Den viser en stappmett Ola Nordmann som ligger på sofaen og utbryter: «Nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert.»
Det som er ekstra irriterende, er jo at det er så fryktelig lite å være virkelig irritert over. Det er nesten så man blir forbannet, bare av den grunn. Jeg blir fristet til å slå på caps lock og fylle resten av denne spalten med utropstegn!
LES OGSÅ: Flere vil ha tiggeforbud
Erlend Loe var inne på et beslektet tema da han skrev om 68-generasjonens barn: Når landet allerede er bygget, hva skal vi engasjere oss i da?
I mangel av store, viktige temaer, griper vi etter alle de små: De siste ukene har vi hatt en heftig debatt om nikab, et plagg som bare noen titalls kvinner i Oslo bruker og som dermed er et mikroskopisk samfunnsproblem.
De siste dagene har NRK satt rumenske tiggere på dagsordenen. Alle mener noe om dem fordi det er påvist rumensk kriminalitet i Bergen.
Ulven har vært et brennhett tema i hele vinter. Spørsmålet om den skal leve eller dø, deler nasjonen i to. Er ulvens skjebne så avgjørende for nordmenns hverdag at den skal avgjøre stortingsvalget?
LES KOMMENTAREN: Ap prøver å leke Sp
Både nikab, ulv og tigging har sammenheng med større temaer, men er ikke store problemer i seg selv. Når vi krangler om så små saker, begynner jeg å bli alvorlig irritert!