Det er en av de viktigste kulturjobbene i regionen som nå skal fylles.

I høst er det 80 år siden Trøndelag Teater åpnet som fast teater i Trondheim, med Henry Gleditsch som teatersjef. Han var teatersjef til han ble henrettet av naziregimet i oktober 1942. Siden har teateret i Prinsens gate blitt ledet av blant andre Alfred Maurstad, Victor Huseby, Erik Pierstorff, Ola B. Johannessen, Otto Homlung, Catrine Telle og Kristian Seltun, for å nevne noen av de mest markante.

Fra 1. januar 2019 skal Trøndelag Teater ha ny teatersjef, som skal være så klar så tidlig at hun eller han kan være ansvarlig for repertoar fra åremålets start. I utlysningen het det at teateret har som mål å være den viktigste kulturinstitusjonen i Midt-Norge, gjennom utfordrende og underholdende teater. Ja, såpass bør ambisjonene være.

Trøndelag Teater har som mål å være den viktigste kulturinstitusjonen i Midt-Norge. Det setter store krav til teatersjefen.

Det er derfor en av de viktigste kulturjobbene i regionen som nå skal fylles. Ikke bare skal vedkommende sørge for at salene fylles av publikum og at teateret virker relevant i Trondheim og Midt-Norge. Trøndelag Teater bør også ha som ambisjon å skape teaterkunst på høyt nivå. De siste 20 år har Trøndelag Teater forsynt seg godt av de nasjonale Hedda-prisene. Ved ikke bare å satse på kjent og kjært, men også dristig og nytt.

Kulturlivet i Trondheim kan sikkert lære noe av både Rosenborg og Rema, men byen og landsdelen trenger også andre impulser og nye uttrykk. Der har Trøndelag Teater i vekslende grad, mye avhengig av den til enhver tid sittende teatersjef, spilt en rolle.

En av de mest markante teatersjefene ved Trøndelag Teater, Erik Pierstorff, skrev i 1967 om teaterets funksjon i anledning Adresseavisens 200-årsjubileum. Han trakk frem den da kontroversielle rumenske dramatikeren Eugène Ionescos absurde drama «Den skallede sangerinnen». Teatersjefen hevdet stykket egentlig ikke var vanskelig og i slekt med Rolv Wesenlunds «komiske geni». Pierstorff hevdet at teateret burde: «Bryte nye veier inn til oss selv og den stadig foranderlige virkelighet rundt oss». Det bør være minst like aktuelt nå som for femti år siden.

Les også «Ett sted går grensen»