Fulle sjømenn har møtt sine overmenn og kvinner. Politikerne overgår de fleste i pengebruk.

Dyrt: Når delegatene viser stemmetegn, er det ingen som stiller motspørsmålet – hvor skal pengene hentes fra? Det er mye lettere å snakke om hva man vil prioritere enn hva man ikke vil prioritere. Derfor har også årets landsmøter blitt svært dyre i ei tid vi må prioritere hardere. Foto: Illustrasjon: Inger Sakshaug/Foto: NTB Scanpix

Årets landsmøter har vært nedslående for alle som er bekymret for nasjonaløkonomien. Når de politiske partiene har vedtatt sine programmer, har det stort sett handlet om å øke, styrke, doble, forbedre og intensivere. For ikke å snakke om reversere. Mer penger til alle tenkelige og utenkelige formål. Det eneste noen snakker om å kutte, er skatter, avgifter og egenandeler. Gratis er blitt et honnørord langt utenfor venstresida.

Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på mitt nyhetbrev via denne lenken

Budskapet i Perspektivmeldingen som ble lagt fram i slutten av mars, er ikke til å misforstå. Det går mot trangere økonomiske tider, med lite rom for nye offentlige utgifter. Statsbudsjettet vil gå med underskudd dersom vi fortsetter å øke utgiftene som i dag. På lang sikt er utfordringene enda større. Vi må forberede oss på stadig voksende utgifter til pensjon og helse.

Men trykksverten kan knapt ha rukket å tørke før meldinga ble lagt i skuffen, om den i det hele tatt kom så langt. Politikerne ser ut til å ha glemt at politikk er å prioritere. Det enkleste i verden er å si hva vi skal gjøre mer av. Alle vet at det er svært lett å innføre nye ordninger. Problemet er at de samme tiltakene er nesten umulig å fjerne. Se bare på kontantstøtten. Utskjelt av de fleste, men nesten umulig å bli kvitt. Vi trenger mer enn noensinne politikere som evner å prioritere. Landsmøtene har så langt ikke vært en oppvisning i den kunsten:

Når Høyres landsmøte satte tonen med å diskutere gratis barnehage, er det nesten så man savner Kåre Willochs pekefinger mot «lettsindige utgiftspartier». Men nå er selv gamle Willoch mest opptatt av å styrke barnetrygden.

SVs påplussinger har ingen tatt seg bryderiet med å summere. Skolemat, barnehage, SFO, helsehjelp for unge og museum er noe av det SV mener skal være gratis. Partiet prioriterer i det minste, selv om inntektssida stort sett består av økte skatter og avgifter.

Venstres store sak var om de skulle gå inn for gratis barnehage og SFO mot å kutte barnetrygd og kontantstøtte. Landsmøtet endte med et vedtak helt etter politikernes hjerte: Ja takk til begge deler. Gratis barnehage og SFO for de med lavest lønn og samtidig beholde barnetrygden.

Oljepengene fikk virkelig bein å gå på hos Kristelig Folkeparti. Partiets knalldyre familiepolitikk byr på ei smørbrødliste av økt kontantstøtte, mer barnetrygd, lengre foreldrepermisjon og høyere engangsstønad. Sammen med en rekke andre velmente tiltak, gir det nye offentlige utgifter i mangemilliardklassen.

Stort bedre gikk det ikke med dem som dristet seg til å komme med kuttforslag. Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe varslet redusert Tesla-subsidiering, kutt i skolepenger for utenlandsstudenter og mindre trosstøtte til utlendinger, men fikk ikke partiet med seg. Fremskrittspartiet vil kutte i barnetrygd og kontantstøtte. Men ooops, det var visst bare ytelser til utlendinger de også vil kutte. Blidere skjebne fikk ikke kuttforslag i Ap. Partiledelsen ønsket å redusere perioden med arbeidsavklaringspenger fra fire til to år, men det ble det ikke snakk om. Det gikk heller ikke bra med ungdomspolitikerne i KrF og Høyre som ønsket en debatt om sykelønnsordning. Kuttforslag på et landsmøte har ikke en snøballs sjanse i helvete.

Når delegatene viser stemmetegn, er det ingen som stiller motspørsmålet – hvor skal pengene hentes fra? Det er mye lettere å snakke om hva man vil prioritere enn hva man ikke vil prioritere. At man ikke støtter gratis skolemat, trenger ikke å bety at gratis skolemat er dumt eller dårlig. Det betyr bare at man mener at andre ting er viktigere innenfor de rammene vi har. Ingen sier nei takk til mer barnetrygd eller kontantstøtte om man får. Det betyr ikke at det er den mest fornuftige måten å bruke fellesskapets ressurser på. Slike åpne diskusjoner hører vi dessverre sjelden.

Kanskje har den manglende evnen til å prioritere sammenheng med hvordan landsmøtene er blitt. Det heter så fint at landsmøtet er et politisk verksted. Det burde være partienes store mulighet til å vrenge sjela og ta interne debatter om hva partiet skal være og mene. I dag ligner det mest på et utstillingsvindu. En plass der partiledelsen og delegatene kan vise seg fram fra sin beste side, med ferdigskrevne innlegg om alt de er for. Den beste siden er dessverre også den kjedelige siden. Og den mest kostbare.

Kanskje er partiene for redd overskrifter i media om intern krig og full splid. De burde i så fall ha langt verre ting å bekymre seg for.