De neste årene vil det bli innført rushtidsavgift på strøm. Den såkalte effekttariffen vil gjøre strømmen dyrere om morgenen og på ettermiddagen.

Myndighetene argumenterer for at samfunnet vil spare store summer på denne omleggingen. For det første kan energisystemet bli mer fleksibelt og benytte mer uregulerbar, fornybar kraft. For det andre kan vi slippe unna investeringer i ny infrastruktur det ellers vil være stort behov for. For det tredje kan overgangen til et elektrisk transportsystem gjøres mindre smertefull for kraftnettet. Premisset for innføringen er at folk flest vil ønske å justere forbruket vesentlig på grunnlag av økte priser i denne rushtida. En slik endringsvilje betegnes gjerne som «forbrukerfleksibilitet».

LES OGSÅ: Hvor ren er ren vannkraft?

Men egentlig er ikke dette noe nytt. De av oss med en viss fartstid vil huske tilbake til overforbruksmåleren, eller «vippa» som den het på folkemunne. Den var ofte strategisk plassert på kjøkkenet, der man kunne følge med på en pil som kunne bevege seg over i «rødt», altså overforbruk, ettersom effektuttaket i boligen økte. Men stadig modernisering og vår etter hvert så formidable tilgang på elektrisitet gjorde at vippa gikk inn i historiebøkene. Den norske energikulturen er nå preget av høyt strømforbruk, og nordmenn er vant til å forsyne seg med strømmen de trenger. Kan dagens smarte målere ses på som en slags relansering av vippa?

LES OGSÅ: Ny vind må blåse over kraftbransjen

Vippa var en effektiv «pisk» som fikk folk til å ta seg en kjapp runde rundt i huset for å stenge av elforbruk som ikke var strengt nødvendig. Dermed ble regional etterspørsel etter effekt holdt på et nivå som den gamle infrastrukturen tålte, og avgiftene knyttet til overforbruk gikk til videre utbygging av nettet. I dag er målet at vi ved hjelp av «smarte» strømmålere og nye tariffmodeller skal tilbake til denne energibevisstheten.

Et viktig spørsmål er hvordan disse endringene vil oppleves der forbruket foregår, nemlig i hverdagen. I medier og pressemeldinger fra bransjen er budskapet stort sett positivt: informasjon om strømforbruk vil bli tilgjengelig gjennom nye strømmålere, som igjen tenkes å skulle muliggjøre økt bevissthet og smartere energivalg. For tilhengerne signaliserer målerne dermed både økt forbrukermakt og større kontroll over eget forbruk, mens samfunnet kollektivt sparer penger.

LES OGSÅ: Strømmen kommer til Trøndelag

Forskning på elektrisitetsforbruk i hverdagen forteller oss at dette delvis er riktig. Samtidig peker den på noen utfordringer. Strømforbruk er viktig for å drifte et samfunn, men for den enkelte husstand er det også essensielt for den praksis man kan kalle å gjøre et hjem. Norske hjem er basert på dagens strømforbruksmønster. Det er derfor viktig å få vite mer om konsekvenser for hverdagsliv når man skal tvinge gjennom en endring i forbruksmønstre. Suksess vil fordre at informasjonen oppleves som så viktig og tiltak så besparende, at de kan konkurrere ut gamle vaner, rutiner, ønsker og behov. Det krever at man justerer innarbeidet praksis for husarbeid, renslighet, hygge og kos.

Med andre ord oppstår det forhandlinger og konflikt om forskjellige prioriteringer, hvor abstrakte formaninger om energieffektivisering og noen kroner spart skal konkurrere med umiddelbare behov som elbillading, varmtvann i dusjen, eller mat på induksjonstoppen. De tre eksemplene er storforbrukere av effekt, og vil rammes hardt av en elektrisk rushtidsavgift.

Noen vil hevde dette er svartmaling. Vi lever i en høyteknologisk tid, og jobben med å unngå pristoppene kan automatiseres og delegeres til apparater som tenker selv og kommuniserer i nettverk. Ved hjelp av såkalte «smarte løsninger» skal huset, og dingsene som fyller det, kunne ta over dette ansvaret. I all hovedsak kan de største besparelsene hentes inn på såkalt lavt hengende frukt som utkobling av varmtvannstanken et par timer på formiddagen og tidsinnstilling av koppe- og klesvask. Dette er oppgaver som relativt enkelt kan flyttes litt på uten at det skaper mye krøll i ellers nøye planlagte hverdagsliv.

LES OGSÅ: Jakten på den siste torvskjærer

Men vil slike løsninger komme innføringen av effekttariffen tidsnok i møte? Det er en tendens til å være svært optimistisk på vegne av husholdningene og hvor mye «fleksibilitet» som kan hentes ut av dem.

Husholdningenes strømforbruksmønstre over tid er ofte svært varierte, og automatiserte løsninger som stadig må omprogrammeres kan fort bli et irritasjonsmoment som leder til ikke-bruk. Da er alternativet å betale. Det bør også være gjennomførbart for de fleste å gå til innkjøp av, installere, sette i stand, og drifte disse systemene.

Der effekttariffen alt har blitt innført har det i større grad ført til skepsis og folkelig motstand, framfor gode automatiserte system og teknologier som virker effektivt i bakgrunnen – upåvirket av hverdagsliv og rutiner.

Det er mulig vi beveger oss mot en tid der markedet vil modnes og flere smarte teknologier vil gjøre denne overgangen enklere. Poenget er imidlertid at de endringene som er i ferd med å gjennomføres før eller siden vil angå alle.

Innføringen av effekttariff på strøm kunne derfor med fordel vært et tema som tok større plass i ordskiftet, med fokus på hvilke redskaper, holdninger og teknikker som er tilgjengelige for å imøtekomme effekttariffens prisregime. Mangler vi disse vil det kunne oppleves som en dårligere deal for forbrukere flest, eller et skritt tilbake til en mindre moderne tid.