12-åringer på godt og vondt

Sårbare 12-åringer på rømmen er tema for de to beste filmene i Cannes så langt. Russiske «Loveless» er et mørkt mesterverk, mens amerikanske «Wonderstruck» er ganske lys og fin.

Barna stjal showet: Regissør Todd Haynes og stjernene Michelle Williams (t.h) og Julianne Moore havnet litt i skyggen av unge Jaden Michael (t.h) and Millicent Simmonds i Cannes torsdag. Foto: JEAN-PAUL PELISSIER, Reuters

Saken oppdateres.

Etter slapp start er årets Cannes-festival i klar stigning med de første konkurransefilmene, to forhåndsfavoritter i prisracet. Av dem er det ingen tvil om at russiske Andrej Zvyagintsevs «Loveless» er best. Selv om også den, i likhet med hans forrige, Oscar-nominerte «Leviathan» (2014) neppe faller i smak hos russiske myndigheter, er stillingen så langt: Russland – USA: 1–0, i priskampen.

Amerikanske Todd Haynes fikk pris i Cannes og en rekke Oscar-nominasjoner for sin forrige film, «Carol» i 2015. Hans nye film «Wonderstruck» er basert på ei barnebok av Brian Selznick.

Les også Cannes-kommentaren «Fæl fransk åpning»

I møte med pressen etter verdenspremieren, stjal ungene i filmen noe av showet og gjorde filmstjerner som Oscar-vinner Julianne Moore og fire ganger Oscar-nominerte Michelle Williams nesten målløse. Veslevoksne Jaden Michael og Millicent Simmonds framsto reflekterte og takknemlige for å få sentrale roller i en film av en av USAs mest respekterte filmskapere.

Handlingen i «Wonderstruck» starter i 1977 rundt en 12-åring i Midtvesten som tidlig i filmen rammes av lynnedslag og blir døv. Parallelt, som stumfilm i svart-hvitt, får vi en historie om ei døv jente på samme alder i 1927. Begge barna rømmer til New York, på jakt etter henholdsvis far og mor. Forbindelsen mellom historiene åpenbares først mot slutten.

Haynes er noe av en spesialist på å gjenskape historiske epoker på film. Tidligere har han fråtset visuelt i 50-tall, 70-tall og Bob Dylans ulike epoker. Å se 12-åringer i 1977 og 1927, uten digitale dingser av noe slag, er fascinerende, tydelig også for hovedrolleinnehaverne. 13-årige Jaden Michael erklærte energisk: – Jeg er ikke noen snapchatter! 14-årige Millicent Simmonds som selv er døv, hadde aldri trodd hun skulle spille i film. – Jeg kommer aldri til å glemme dette. Jeg har ikke ord, sier hun.

Som Martin Scorseses «Hugo Cabret» etter bok av samme forfatter er «Wonderstruck» full av filmglede, ikke minst fra musikken til Carter Burwell og fotoet til Ed Lachman. Filmen er litt mer søtladen og utflytende enn de beste filmene til Todd Haynes. Bredere og mer familievennlig, spielbergsk tilnærming til melodrama vil nok dele kritikerne, men filmen har en rekke kvaliteter.

Mer helstøpt og festivalens første storverk, er «Loveless» av den største russiske filmskaperen i dag, Andrej Zvyagintsev. Han fikk pris i Cannes og provoserte det russiske kulturministeriet med sin forrige film, «Leviathan» (2014) om korrupsjon. Hans nye film tegner også et beskt bilde av Russland. Nå er det familien han setter søkelys på, nærmere bestemt det usynlige barnet.

Som en mørk, russisk vri på Ingmar Bergmans «Scener fra et ekteskap» starter filmen med et ektepar i ferd med å selge leiligheten, i forbindelse med at de skilles. Begge har fått nye partnere. Hun en velstående forretningsmann, han en yngre, gravid kvinne som bor hos sin mor. Den giftige tonet mellom ex-paret toppes av krangel om deres 12-årige sønn. Ingen av dem vil ha med gutten over i neste forhold.

Hjerteskjærende russisk: Matvey Novikov spiller den 12-årige sønnen som rømmer hjemmefra mens foreldrene krangler i «Loveless», årets første storverk i Cannes i følge vår anmelder. Foto: Wild Bunch

 

Ansiktsuttrykket til gutten i scenen hvor han i skjul overhører at ingen av foreldre vil ha ham, må være noe av det nærmeste en realistisk parallell til Edvard Munchs «Skrik» i en spillefilm. Gjennom skarp og bittersøt skildring av foreldrene i hverdag og jobb, tegnes 12-åringen som en statist i deres liv. Først når han plutselig forsvinner, tar de veien fra irritasjon mot bekymring for sønnen.

Som flere av Zvyagitsevs tidligere filmer, er det fristende å se familiedramaet som en allegori over Russland. Ikke frådende mot fyll og korrupsjon som «Leviathan», men vel så hjerteskjærende om et barn som ikke orker mer av foreldrene. Etter mye bråk om regissørens forrige film i hjemlandet, er «Loveless» laget uten statlig russisk støtte, for russiske og europeiske penger. - Jeg er heldig. Produsenten min tar seg av sånt, så jeg får lage film, sier Zvyagintsev. Den russiske kulturministeren kritiserte hans forrige film. Han vil neppe like denne heller, men den er omtrent like god og klar priskandidat. Bedre og mørkere barnefilm for voksne skal godt gjøres.

Les også «Cannes mot terror og Netflix»

Gikk du glipp av disse?