Han som innstiftet dagen vi nettopp har feiret, var dikter. Han som skrev «Ja, vi elsker», var dikter.
Han som skrev «Til ungdommen», en gjenganger i utallige konfirmasjoner, var dikter. Han som skrev om «den draumen me ber på», var dikter.
Jeg skulle gjerne skrevet at nå snur de seg i grava, både Henrik Wergeland, Bjørnstjerne Bjørnson, Nordahl Grieg og Olav H. Hauge. Men det er jo ikke mulig å snu seg i grava, så jeg nøyer meg med å skrive at de ville rast, hvis de var i live.
NRK legger nemlig ned «Diktafon» på P2, radioens eneste program om lyrikk. I juni er det slutt. Mange vil trekke på skuldrene og si at det er ikke så rart, det er jo ingen som bryr seg om lyrikk lenger. Å nei? Er det ingen som bryr seg om at det gjør «ondt när knoppar brister», om at «noko vidunderleg skal skje»?
- Vi er nødt til å fornye oss og treffe nye målgrupper, sa NRKs kulturredaktør Marius Hoel til Klassekampen og hørtes ut som om han var sjef i P4. Trenger ikke også lyrikken fornyelse? Da trenger dikterne en kanal der de kan nå fram, en lisensfinansiert kanal som bryr seg om kulturen. Stuntpoetene, ei gruppe lyrikere som på 80-tallet gjorde seg bemerket med spenstige, lyriske protestaksjoner, demonstrerte utenfor NRK på Marienlyst torsdag og sa de ikke vil gi seg før P2-sjefen gir seg.
De kunne sitert Sigbjørn Obstfelder: «Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt.» Men Stuntpoetene er spreke nok til å finne sine egne formuleringer. I motsetning til NRKs kulturavdeling, har de ordet i sin makt.