Det er lett å synse om andres livsstil. Men er begrepet oppfunnet av rikfolk for å få fattigfolk til å oppleve at de har skyld i egen sykdom?
For halvannen uke siden hadde vi ved vårt medisinske fakultet en doktordisputas som satte tankene i sving hos mange.
Det vil si – ikke bare selve disputasen, men like mye den såkalte prøveforelesningen. Den som har skrevet doktoravhandlingen må alltid holde en forelesning, som i likhet med disputasen er åpen for alle.
Tema for forelesningen bestemmes av bedømmelseskomiteen. Dette er en svært gammel tradisjon, etablert for at den såkalte «kandidaten» skal vise at hun, eller han, er i stand til å forme og fremføre en forelesning på universitetsnivå.
Denne gangen var det en hun. Ingrid Følling hadde skrevet sin doktoravhandling om såkalte frisklivssentraler, med spørsmål om deltakerne der faktisk var i stand til å endre sin livsstil.
Les også: Kunsten å være tilfreds med den kroppen man har
På disse kommunale veilednings- og treningssentrene som har vokst fram siden 1990-tallet, finner vi mennesker med overvekt, diabetes, høyt blodtrykk og en rekke andre helseplager som iblant skyldes det vi gjerne kaller «dårlig livsstil».
Eller som det heter mer formelt: «Målgruppen er de som har økt risiko, eller som har utviklet sykdom og trenger støtte til å endre levevaner og mestre helseutfordringer».
Men det var altså prøveforelesningen. Av god grunner hadde den samlet fullt auditorium, og vi fikk høre om «Begrepet livsstil – til nytte og besvær i møte med pasienter og folk flest?» For hva er nå egentlig livsstil?
Det er en lang historie, og for tenksomme hoder var det greit å få vite at «begrepet har røtter i sosiologisk teori, der det er knyttet til distinkte måter å leve på for spesielle statusgrupper innen en forbrukskultur».
Det som likevel grep min nysgjerrighet, var et sitat fra en artikkel i det prestisjetunge New England Journal of Medicine fra 1994, kalt «Helsetyranniet», og der forfatteren skriver: Once upon a time people did not have lifestyles; they had lives».
Les også: Som vekter i tolv år har jeg fått et ubehagelig innsyn i hva unge spiser i langfriminuttet
Hmm – hva kan forfatteren ha ment med det? Og hvorfor har enkelte av mine kolleger innen samfunnsmedisinen senere skrevet kritiske artikler om at den mye brukte betegnelsen livsstilssykdommer egentlig burde avskaffes?
Det er en del av jobben vår på universitetene å se nærmere på slike språklige nyskapninger. Livsstilssykdommer har gradvis kommet til å bli betegnelsen på sykdommer som er blitt mer vanlige i vår tids industrisamfunn, og som man mener skyldes måter vi lever livene våre på.
Det dreier seg om hjerte- og karsykdommer, type 2-diabetes, overvekt, kronisk bronkitt og mange av kreftsykdommene. Og vi vet hva slags livsstil det er snakk om: For mye og for usunn mat, for lite mosjon og for mye røyk og alkohol, og selv for oss trøndere – for mye sol.
Den viktigste grunnen til at disse sykdommene er blitt så vanlige, er at vi ikke lenger dør av sult og infeksjonssykdommer, og at vi derfor blir gamle nok til å utvikle disse såkalte livsstilsykdommene.
Men det ligger også en annen viktig forutsetning i selve begrepet: At det er våre egne dårlige levevaner som er skyld i at vi blir syke.
På ett plan er det riktig nok. Vi lever alle våre liv, med innslag av ulike slags dumheter og uhelsebringende atferd. Men den nye tids budskap – i markedets og individualismens tidsalder – er at vi hver og en står fritt til å skape våre egne liv og vår egen helse.
Det gjelder bare å ville nok. Og greier du ikke det, er det så lett å bli rammet av egen og andres dom: «Skyldt sæ’ sjøl».
Problemet med denne måten å se tingene på er at den overser det britene kaller «causes of the causes», de bakenforliggende årsakene. Betingelsene for et sunt og sykdomsfritt liv er så ulikt fordelt mellom oss, allerede fra fødselen av.
Sykdommer er systematisk sosialt skjevfordelt i befolkningen. De tunge mentale ryggsekkene også. Den sosiale sammenhengen vi lever og arbeider i gir dessuten sterke føringer for hva vi faktisk får til i de daglige livene våre.
Vi er ikke så frie i våre sunne valg som markedets ideologer vil ha det til. Derfor spørsmålet mitt i starten av denne teksten.
steinar.westin@ntnu.no
Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på Adresseavisens nyhetbrev via denne lenken