Nato-toppmøte torsdag, US Marines på Værnes, debatt om rakettskjold, russerne viser muskler. Hva gjør Norge?

Verken amerikanske soldater på Værnes eller norsk deltakelse i rakettskjold er egentlig noe stort problem for russerne, men det gir dem gratis verbal ammunisjon. Den viktigste diskusjonen handler om hva slags forsvar Norge skal ha. Da må vi først spørre: Hva slags angrep kan vi bli utsatt for?

Forsvaret opererer med flere scenarioer. Det mest sannsynlige er en mindre operasjon mot norske interesser i Finnmark eller i nordområdene for å tvinge eller presse den norske regjeringen til å innfri bestemte politiske krav. Russerne vil ønske at dette skal forbli en konflikt mellom to stater, mens Norges oppgave blir å møte provokasjonen militært og sørge for at den blir alvorlig nok til at USA, Storbritannia eller hele Nato hjelper til. Skrekken for de norske militære strategene er at konflikten blir «for stor for Norge, men for liten for Nato».

I et slikt scenario kan et begrenset militært angrep være kombinert med en rekke andre fiendtlige tiltak: Spesialstyrker, skjulte agenter, cyberangrep, mediekampanjer og sabotasje, kort sagt «hybridkrig» der ingen vet nøyaktig hva som foregår. Territoriell ekspansjon er ikke målet, men norsk jord blir arena for maktbruk som har en politisk hensikt.

Les også om Robert Mood på Falstad: "Sikkerheten kan trues på dagers varsel"

Norge kan også bli innblandet dersom en alvorlig konflikt mellom Russland og Vesten trappes opp. Det alvorligste krigsscenarioet hos forsvarsledelsen, sett bort fra en atomkrig, er at russerne besetter deler av Finnmark for å sikre basene på Kola. Det forutsetter at en storkonflikt er i gang, og dermed er Nato allerede involvert og kan bistå på norsk side.

Krig var enklere under krigen. Det handlet om soldater med geværer, kanoner og tanks, luftkamper og sjøslag. Kampen sto om landområder og ressurser. Krig var mulig å forstå. I dag er det ikke så enkelt, fortsatt tror mange at krig handler om å erobre eller forsvare landområder.

Noen hundre amerikanere på Værnes er ingen direkte trussel mot Russland, egentlig er ikke rakettskjoldet det heller, for å ta to av de heteste forsvarsdebattene nå om dagen. Poenget er, og det er et gangbart argument, at slike ting gir russerne god ammunisjon i propagandakrigen, og at det er noe de kan utnytte til å begrunne egne mottiltak. Værnes-utplasseringen er selvsagt også omstridt i lys av norsk basepolitikk.

LES OGSÅ: Vil gjøre Værnes til hovedbase

LES OGSÅ: Værnes-utspill overrasket norske politikere

Torsdag møtes Donald Trump og resten av statslederne i Nato til kort toppmøte i Brussel. Byrdefordeling og terrortrussel er hovedtema, men i bakgrunnen lusker den russiske bjørnen. Enten vi liker det eller ikke, et sterkt Nato, dominert av USA, er et grunnleggende premiss for all norsk forsvarsdebatt.

For snart tjue år siden la Norge om Forsvaret fra et såkalt invasjonsforsvar, som hadde som oppgave å forsvare norsk territorium, til et «innsatsforsvar» som skal kunne settes inn der det er akutt behov, enten hjemme eller internasjonalt. Nå vil brigader Aril Brandvik, som leder «Landmaktutredningen», delvis gjeninnføre mobiliseringsforsvaret. Utvalget skal komme med innspill om Hærens fremtid. Hvis vi samtidig skal spare penger og ikke bruke mer mannskap, skal det godt gjøres at Forsvaret både får raskere reaksjonsevne og større utholdenhet. Det er to målsettinger som neppe kan innfris samtidig.

Debatten om hva slags forsvar vi skal ha, ser ut til å være en kontinuerlig krig. Fronten består av «realistene», som mener at vi med begrensede midler må satse på kvalitet fremfor kvantitet, og «tradisjonalistene», som vil styrke Hæren. Den siste gruppen kan bestå av yrkesmilitære som slåss for sitt, politikere som bedriver distriktspolitikk og vanlige dødelige, som tror at krig i dag ligner på andre verdenskrig.

Før vi kan si noe om hva slags forsvar vi skal ha, må vi bli enige om hvilke trusler Norge står overfor.

Først på 90-tallet gikk Sovjet i oppløsning, og Norge hadde ingen opplagt potensiell fiende. Det ble vanskelig å holde fast ved et forsvar av gammel modell. Samtidig utviklet våpenteknologien seg så raskt, og med en mye høyere prisstigning enn i samfunnet ellers, at det ble umulig å opprettholde den gamle strukturen. Resultatet ble færre soldater, færre militærleirer, færre stridsvogner og færre krigsskip.

I dag, mer enn 25 år etter Sovjetunionens fall, er Russland på nytt en sterk militær stormakt. Annekteringen av Krim, og ikke minst innblandingen i konflikten i Ukraina, har gjort at Russland blir sett på med uro i Vesten. Ikke nødvendigvis som en trussel, men som uforutsigbar nabo som må møtes med styrke og fasthet.

Noen tenker kanskje, hvilket land blir det neste? Det blir neppe Norge. Det er ingen grunn til å tro at Russland har planer om, eller interesse av, å okkupere landet vårt. Men, som nevnt, vi kan bli involvert i en konflikt.

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen er blant dem som sterkt argumenterer for at uansett hvor stort omfang et russisk angrep får, er det meningsløst å satse på en mekanisert hær med tungt materiell. Han argumenterer omtrent slik:

Det gamle forsvaret var rettet mot en invasjonstrussel fra Sovjet, med en varslingstid på to-tre uker. I dag kan vi ikke regne med mer enn fra et par døgn til noen timer, og vi kan aldri vite hvor et angrep kommer eller hvordan det vil arte seg. Stridsvogner som ikke er der angrepet kommer, har liten verdi. Bare å forflytte en mekanisert bataljon fra Setermoen i Troms til Alta, tar fire døgn.

Diesen mener at en mobiliseringsavhengig mekanisert brigade er «et utilstrekkelig svar på en irrelevant problemstilling». Vi vil uansett være for få og for langt unna fienden. Isteden må vi vente til fienden viser kortene og svare med avstandsleverte presisjonsvåpen, mest aktuelt fra jagerfly.

Hvordan tenker russerne? De ser på seg selv som en stormakt som har rett til å være mektig og som derfor mener at småstatene i randsonen må vise respekt og innrette seg etter Russlands interesser. Først og fremst gjelder det landene som tilhørte Sovjetsamveldet.

Utvidelsen av Nato østover er derfor en torn i øyet på russerne. De fleste forståsegpåere mener det vil være galskap å slippe Ukraina inn i Nato. Det vil gi russerne gode påskudd til å foreta seg noe, og det vil svekke alliansen, siden evnen til å forsvare Ukraina vil være tvilsom.

Utplasseringen av amerikanere på Værnes er også et opplagt irritasjonsmoment. Oberstløytnant Tormod Heier ved Forsvarets høyskole mener at US Marines primært ikke er på Værnes for å få vintertrening, men at de, sammen med de utplasserte soldatene i Baltikum og Øst-Europa, utgjør en del av en militær «omringning» av Russland.

Overfor Klassekampen sier han at økt amerikansk tilstedeværelse hever spenningsnivået i Norge, og at det gjør oss enda mer avhengig av Nato. Resonnementet hans kan være gyldig som en analyse av russisk tenkemåte, men antallet soldater er så lite at det har liten reell militær betydning. Spørsmålet er hvor langt vi skal gå i å innrette oss etter mulige russiske reaksjoner.

Norge står foran avgjørende diskusjoner om hva slags forsvar vi skal ha og i hvor stor grad vi skal «danse etter Natos og USAs pipe». Uansett blir det umulig å komme unna at vi ikke er i nærheten av å kunne klare oss alene og at vi ikke har råd til et gammeldags forsvar.

Soldater fra det amerikanske marinekorpset skaper debatt i Norge. Foto: Clarence Wimberly
Soldater fra Kystjegerkommandoen øver på å borde fartøy. Foto: Forsvaret