Ikke la terroristene vinne, sier vi hver gang det skjer. Men mye av det vi gjør, er akkurat det de ønsker seg.
Terror er blitt vår tids altoverskyggende tema, og den har aldri føltes så nær. Foreldre som skulle følge barn i 17. mai-tog i Trondheim, fikk utdelt et «tiltakskort» der det sto hva de skulle gjøre hvis større ulykker eller alvorlige hendelser oppsto: Løp unna, kom i skjul og ring nødtelefonen.
En drøy måned etter at en lastebil kjørte inn i en folkemengde i Stockholm, tenkte alle på terror. Og bare fem dager etter at en fredelig 17. mai-feiring var overstått, smalt det i Manchester, etter en konsert der Ariana Grande, mange norske skolebarns favorittartist, sto på scenen.
LES OGSÅ: Trusselnivået i Storbritannia er senket fra «kritisk» til «alvorlig»
Politiets sikkerhetstjeneste oppjusterte i april faren for terrorangrep i Norge fra «mulig» til «sannsynlig». Omtrent samtidig gjorde InFacto en spørreundersøkelse der nesten halvparten svarte at terrorfrykt påvirket planene deres for å reise til utlandet. Et drøyt år tidligere svarte 33 prosent det samme.
Etter angrepene i Paris, Brussel, Nice, Berlin, London, Stockholm og Manchester de siste par årene, tenker de aller fleste av oss mye mer på terror enn før. Sommeren 1980 satt jeg selv i flere timer på jernbanestasjonen i Bologna. Et par dager senere sprengte nynazister en bombe på samme sted, og 85 personer ble drept. Jeg hadde nesten glemt det. Minnet dukket opp under den grusomme terroren i Paris i november 2015.
Samtidig med at terroren kommer fryktelig nær, finnes det knapt noe annet tema det er så vanskelig å forholde seg til. På ett nivå er det selvfølgelig enkelt å mene noe: Å drepe uskyldige mennesker, til og med små barn, er avskyelig. Det viser en ubegripelig ondskap, eller en politisk og religiøs fanatisme som bare kan slå rot hos mennesker uten evne til medfølelse.
LES OGSÅ: Terroren påvirker også planleggingen av Robbie Williams-konserten i Trondheim
Neste skritt er å finne ut hva vi kan gjøre. Da velter maktesløsheten over oss. Det er umulig å fjerne alle muligheter for at en ensom ulv får tak i en lastebil og kjører inn i en folkemengde. Hvis vi skal bli helt trygge, er det ikke nok at myndighetene overvåker alt vi gjør. De må inn i hodet på hver eneste person som oppholder seg i landet og kartlegge tankene våre og faren for at en av oss kan gå til angrep.
Terroristen i Manchester ser ut til å ha hatt et nettverk rundt seg, og myndighetene kan få kritikk for at de ikke avdekket det før katastrofen skjedde. Men det er grenser for overvåkning. Blir den for omfattende, er den i strid med prinsippene overvåkningen skal forsvare. Ekstrem overvåkning bryter ned demokratiet, og det er det terroristene ønsker seg.
Derfor tok VGs kommentator Frithjof Jacobsen grunnleggende feil da han i vinter skrev at «en politisk elite som ikke klarer å beskytte borgerne sine mot terrorangrep på åpen gate, den vil miste sin legitimitet hos befolkningen».
Nei, folk forstår at det ikke er mulig å beskytte oss mot alt.
Han mente også at det er latterlig å sammenlikne terror med bilkjøring. Men vi må hele tida huske at faren for at du eller jeg skal bli rammet av terror, er mikroskopisk. Urix i NRK fortalte oss i vinter at i USA er det ni ganger større fare for å bli drept av en politimann enn av en terrorist. Slike sammenlikninger skaper irritasjon, men vi trenger av og til å bli minnet om at livet er farlig i seg selv.
Vi må også minne oss selv om at terror var mye mer utbredt i Europa på 70- og 80-tallet, særlig i Storbritannia og Spania, uten at vi følte det angikk oss nordmenn i samme grad som nå. Vi reiste mindre. Verden virket større.
Når terroren rykker nærmere, har ikke myndighetene noe annet valg enn å skjerpe sikkerheten. Men hvis overvåkningen tar overhånd, blir vi et totalitært samfunn. Da har terroristene vunnet, og vi har selv ødelagt det samfunnet vi skal beskytte.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Intet er hellig for terrorister
Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier har en definisjon av terrorisme der han beskriver terrorens hensikt slik: «Skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen».
Ut fra denne definisjonen har terroristene dessverre oppnådd mye de siste årene. De har skapt en følelse av maktesløshet og frykt, de har fått stor oppmerksomhet, og de påvirker atferden vår. Det har de gjort helt siden alle verdens flyplasser innførte helt nye sikkerhetstiltak i kjølvannet av angrepet på tvillingtårnene i New York i 2001.
Terroren setter oss alle i et fryktelig vanskelig dilemma. Det er ikke til å unngå at vi blir redd og sint. Samtidig må vi forsøke å holde hodet kaldt. Ellers hjelper vi terroristene med å nå sine forkvaklede mål.