Kronikk

Biskopen nektet å innordne seg

Menighetene som hadde vært splittet i ulike kirkestrider i årene før krigen, sto nå samlet i kirkekampen mot den nazistiske staten.

Ble avsatt: For 75 år siden sto daværende domprost Arne Fjellbu helt sentralt i en av de mest spektakulære hendelsene i den ikkevoldelige motstanden mot den nazistiske staten. Etter krigen ble han biskop, og her signer han kong Olav i Nidarosdomen i 1958.Foto: Foto: NTB Scanpix

Saken oppdateres.

30. mai ble «Biskop Arne Fjellbus kirke – og samfunnspris» overrakt den aller første prisvinneren Jan Egeland i Nidarosdomen. Prisen er opprettet av Nidaros biskop og Nidaros bispedømmeråd.

For 75 år siden sto daværende domprost Arne Fjellbu helt sentralt i en av de mest spektakulære hendelsene i den ikkevoldelige motstanden mot den nazistiske staten.

LES OGSÅ: «Består vi Fjellbutesten»

For å feire at Quisling var blitt ministerpresident, påbød Kirkedepartementet at høymessen i Nidarosdomen 1. februar 1942 skulle bli ledet av en nazistisk prest. Domprosten ble nektet å avholde en menighetsgudstjeneste klokka to samme dag.

Men Fjellbu innordnet seg ikke dette. For å hindre at menighetsgudstjenesten ble gjennomført, stengte de nazistiske myndighetene kirkedørene slik at mange av dem som hadde møtt fram, ble stående ute på kirkegården i vinterkulden. Et øyenvitne beskrev det som skjedde utenfor kirken slik: «Vi frøs så vi hakket tenner, men vi kunne likevel ikke gå fra hverandre. Stemningen blant oss måtte få uttrykk». Den spesielle stemningen fikk sitt uttrykk ved at noen stemte i Luthers salme «Vår Gud han er så fast en borg», og hele folkemengden sang barhodet med i vinterkulden. Det ble en sterk fredelig demonstrasjon.

LES OGSÅ: Jan Egeland tildelt nyopprettet kirke - og samfunnspris i Nidaros

De dramatiske hendelsene i Trondheim denne vinterdagen i 1942 var noe av begrunnelsen for at biskopene senere la ned sine statlige embeter. Det skjedde den 24. februar. Hendelsen klinger også med som en viktig bakgrunn for å forstå det viktige læredokumentet «Kirkens grunn». På høytidsgudstjenesten 1. påskedag ble dette dokumentet lest opp som et hyrdebrev i de aller fleste kirker over hele landet. Etter gudstjenesten la et overveldende flertall av de norske prestene ned sine embeter.

«Kirkens grunn», som ble skrevet i hemmelighet av kristent samråd, starter ved å vise at verdslige myndigheter ikke har rett til å blande seg inn i forkynnelsen av evangeliet eller ta seg til rette når det gjelder kirkens ordninger, for eksempel slik: «Kirkens tjenere kan derfor ikke utenom kirkens orden motta direktiver for hvordan Guds ord skal forkynnes i en aktuell situasjon. Den frie forkynnelse av evangeliet skal være et Guds salt i alt folkets liv.»

LES OGSÅ: Fjellbu sto opp for menneskeverdet

Det er ikke vanskelig å lese dette i lys av hendelsene 1. februar, som for Fjellbu toppet seg med at han 19. februar ble avsatt som domprost. Med offentliggjøringen av «Kirkens grunn» gikk den kirkelige kampen mot den nazistiske staten inn i en ny fase.

«Kirkens grunn» er et læredokument med seks deler. Skriftet slår først fast hva kirkens grunn er: «Vi bekjenner at den Hellige skrift er eneste grunnlag og rettesnor for kristelig lære og liv, og vi er av hjertet overbevist om at den evangelisk-lutherske bekjennelse er den sanne og rette veileder i troens sak.» Konsekvensen av et slikt luthersk grunnsyn er, ifølge «Kirkens grunn», nettopp at staten ikke urettmessig kan ta seg til rette når det gjelder forkynnelsens innhold og kirkelige ordninger.

De øvrige artiklene viser deretter de grensene som er satt for statsmakten og verdslige myndigheter når det gjelder ordinerte presters tjeneste, barneoppdragelse, skole og kirke- og menighetsliv i svært vid betydning.

75 år etter er det god grunn til å minnes denne hendelsen utenfor Nidarosdomen og læredokumentet «Kirkens grunn». Vi markerer også 500-årsminnet for reformasjonen i Europa. Det spennende er at både avsynging av Luther-salmen i den fredelige protesten utenfor Nidarosdomen, og den senere opplesingen av «Kirkens grunn» og embetsnedleggelsen, skjedde i sammenheng med en gudstjeneste. Begge disse milepælene i det norske samfunnets kamp mot nazismen var derfor en menighetshandling og en offentlig handling på samme tid. Bekjennelsesskriftet og embetsnedleggelsen var noe som hele bredden i Den norske kirke samlet seg bak: Her var ikke lenger konservativ eller liberal, evangelikal eller høykirkelig. Menighetene som hadde vært splittet i ulike kirkestrider i årene før krigen, sto nå samlet i kirkekampen mot den nazistiske staten.

Portrettet: Jan Egeland: En ganske god mann

Interessant nok tok den kirkelige motstanden mot den nazistiske statens maktovergrep et uttrykkelig utgangspunkt i evangelisk-luthersk lære. I en historisk sammenheng hadde læren om de to rikene blitt brukt som argument for å underkaste seg all jordisk øvrighet. I «Kirkens grunn» ble Luther og den lutherske bekjennelsen brakt på banen for å vise grensene for statens makt. Henvisninger til bibelske tekster og til Luther blir brukt for å slå fast at en skal lyde Gud mer enn mennesker, til og med i gitte situasjoner kjempe mot en ugudelig statsmakt.

Videre gjelder for kirken Luthers ord: «Den verdslige øvrighet skal ikke herske over samvittighetene». «Når de verdslige myndigheter vil gripe inn i det åndelige regimente og ta samvittigheten til fange, hvor Gud alene vil sitte og regjere, da skal man ikke adlyde dem». Perspektivet blir utvidet til å gjelde alle deler av samfunnslivet der staten vil innskrenke samvittighetsfriheten.

Vi har grunn til å minnes motet til alle, både kristne og ikke-kristne, som sa tydelig fra og kjempet mot nazismen. Fjellbu selv ble i krigens siste måneder konstituert til å være biskop i de frigjorte områdene i Nord-Norge. Og vi kan stadig lære av og bli inspirert av det som ble sagt og gjort i denne tilspissede konfliktsituasjonen. Læredokumentet «Kirkens grunn» er stadig et viktig orienteringspunkt i en tid som fortsatt er preget av urett, overgrep og brudd på tros- og samvittighetsfriheten.

Preses Helga Byfuglien
            (Foto: Martin Andersen)

Preses Helga ByfuglienFoto: Martin Andersen

Biskop Tor Singsaas
            (Foto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen)

Biskop Tor SingsaasFoto: Håvard Jensen, Håvard Haugseth Jensen

Gikk du glipp av disse?