De nye digitale arenaer gir skader på barn og unge i helt nye former og omfang. Barn må lære hvordan de unngår å utsette seg selv for farer, og voksne må sette sperrer.

Den digitale revolusjon har møtt oss med full kraft de siste 10–15 årene. Digitale verktøy har tatt over gamle kommunikasjonsmidler og informasjonsarenaer. Voksne har mindre innblikk i hvor barna henter inspirasjon og påvirkning fra enn tidligere. Med datamaskiner i lomma har barn tidlig i barneskolealder tilgang på «alt der ute».

LES OGSÅ: Skummelt for ungdom

LES OGSÅ: Du er ikke svak fordi du ber om hjelp

Mye ligner på tradisjonelle kommunikasjonsformer, vi «skravler» om løst og fast, på Facebook, Instagram og snap, vi deler det vi synes er artig, hyggelig og overraskende. Det er likevel ting som tyder på at det skapes nye utfordringer og negative konsekvenser vi ikke har tatt høyde for, før betydelig skade har skjedd.

Netflix serien «13 reasons why» er den store snakkisen blant ungdom for tiden. Serien har skapt debatt også i Trondheim etter at Trondheim kommune i mai nevnte serien i et brev til foreldre i grunnskolen. Kommunene henvendte seg til foreldrene etter flere negative hendelser, også selvmord og selvmordsforsøk. VG har omtalt økt forekomst av selvmord og selvmordsforsøk andre steder i landet. Serien tar opp viktige tema som selvmord, mobbing og utestengelse. Den er omstridt fordi formidlingen også kan oppfattes å fascinere og romantisere selvmord, noe som kan gi dramatiske effekter på målgruppen og de som er yngre.

Serien er, som så mye annet på digitale plattformer tilgjengelig med et lite tastetrykk. Risikoen som våre barn utsettes for gjennom den tilgang vi har gitt de til det åpne nettet, opptrer noen ganger som nye og nesten ubegripelige fenomen for oss som foreldre, helsevesen, barnevern og skole.

LES OGSÅ: I innlegget skriver hun at tv-serien «13 Resons Why» også kan være viktig for ungdom som sliter.

Når utenkelige hendelser overrasker oss, blir vi brått konfrontert med at vi er på etterskudd med veiledningen til hvordan barna skal orientere seg i det nye landskapet. Bilder, lyd og film gir sterke inntrykk. Tilgjengeligheten er stor og den visuelle intensiteten overskygger det meste av de gammeldagse medier voksne kjenner så godt. Det er fort gjort å glemme barns modenhetsnivå og deres begrensede muligheter til å forstå fiksjon og overdrivelser.

Som barnevernsarbeidere gjennom mange år ser vi at de nye digitale arenaer gir skader på barn og unge i helt nye former og omfang. Våre barn opplever store og revolusjonerende endringer som ingen generasjon før dem har tatt del i. Det er veldig mye positivt med den digitale nyvinning, men utfordringene skal også håndteres. I dag er det utenkelig at vi ikke skal ha biler. At de også dreper, forsøker vi å forebygge, ved å bygge trygge biler og veier. Vi lærer barna å unngå farer og veileder de til trygg adferd i trafikken. Å være trygg på nett forutsetter både digital kunnskap og digital dannelse. Barn må lære hvordan de unngår å utsette seg selv for farer, og voksne må sette sperrer.

Vi blir redde når vi opplever fare for at våre barn skal bli skadet. Vi vil hindre at slikt skjer.

LES OGSÅ: Forsker Fredrik Walby ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging var kritisk til serien blant annet fordi han mente den forenkler årsakene til selvmord.

Forebygging og tiltak er ofte svaret. Spørsmålet er om vi i har god nok innsikt i utfordringene vi står overfor og om tiltakene er treffsikre? Barn er nysgjerrige, de er lett å overtale, manipulere til å både følge moter, trender og idoler. De får ideer om hvordan påføre seg selv skade, lar seg bli dratt inn i nettforhold som ender i utnytting, mobber andre, radikaliseres og de holder skjult det de gjør og opplever.

Hvordan skal vi klare det? Hva skal forandres? På hvilken arena skal det skje? Hvem skal gjøre det? I flere reportasjer i media har helsesøster fått oppgaven å se til at slike hendelser ikke skjer med våre barn. Hennes tilgjengelighet for de unge som vil snakke forventes å hindre at våre unge skader seg selv og hverandre. Å forebygge den digitale revolusjons uønskede skadevirkninger krever noe mer og annet enn å ha noen å snakke med.

Skolen er en sentral arena når vi skal nå ut til alle barn. Som både Torbjørn Røe Isaksen og Trond Giske sier så har skolen et dobbelt samfunnsoppdrag, utdannelse og dannelse. På skolen foregår en systematisk dannelse gjennom hele oppveksten. Derfor er det sentralt å satse på denne arenaen når en vil trekke inn forebyggende arbeid rettet mot barna og de unge.

Læreren kan ikke løse dette alene i klasserommet. Læreren er sentral i sitt daglige møte med elevene, men dannelsesoppdraget må prege det daglige virke på alle arenaer barn er. I dette prosjektet må flere delta. Foreldre er alltid sentrale i barns oppvekst. Flere etater og tjenester har viktige oppgaver i å støtte foreldre i deres foreldreoppgaver. Digital dannelse må først nå de voksne som barna er avhengige av.

Torgeir Waterhouse i IKT-Norge understreker viktigheten av økt digital kompetanse og forståelse i alle utdanninger og profesjoner. Det innebærer blant annet å søke kunnskap og innsikt i hvordan barns digitale erfaringer påvirker deres emosjonelle utvikling og deres relasjonelle erfaringer.

Vi må i langt større grad og med kunnskap i ryggen møte, utforske og samarbeide om de nye utfordringene. Fagfolk fra ulike profesjoner, foreldre og ikke minst barna og de unge selv må samlet finne fram til hvordan vi skal gjøre våre barn trygge. Alternativt: Trygg adferd på nett og sperrer som sikrer barna må bli en del av vår felles oppdragelse og dannelse av barn og unge.

Berit Skauge Foto: Kjell A. Olsen, Adresseavisen
Anne Grytbakk Foto: Tore Venaas