Langt mer enn forestillingen om nye bygg, bør campusplanleggingen ta utgangspunkt i innholdet i gode studie- og forskningshverdager.

NTNU’s campussamling utgjør en betydelig byutviklingssak i Trondheim og blir følgelig gjenstand for debatt om plassering og utforming. Dessverre synes en viktig og grundig diskusjon om hva som kunne ha styrket studie- og forskningsbyen å ha krasjet i et tre i Høyskoleparken etter en prematur arkitektkonkurranse.

Het debatt er bra, men det er en fare for at spørsmål om bygg og utbygging overdøver en mer grunnleggende tenkning om studie- og forskningshverdagen, og hvordan universitetsbyen kan skape mer inspirerende læringsmiljøer som styrker faglighet og reduserer ensomhet. Ved å ta utgangspunkt i universitetet som et sett av aktiviteter heller enn fysiske lokaliteter, kan vi forme det gode NTNU-innholdet heller enn å blendes av det bygde «skallet».

LES OGSÅ: Høyskoleparken er en verdi, ingen barriere

Jeg foreslår en «lagdelt knutepunktsmodell», hvor student- og forskertilværelsen legges til grunn, og hvor aktivt faglig og sosialt liv definerer campus mer enn fysiske bygg. Min modell har fem studierelaterte flater: fagutvikling, læring, rekreasjon, helse/kropp og service. Flatene er knyttet til ulike steder og tilbud, og de ligger derfor på tvers av hele byen (uansett hvor ulike deler av campus er lokalisert).

LES OGSÅ: NTNUs rektor kan gjøre akkurat hva han vil

1. Fagutvikling er knyttet til professorenes og forskernes aktiviteter, forskning og veiledning, utvikling av kurs og studieprogrammer, og det administrative støtteapparatet som sørger for strukturer rundt dette, i hovedsak lokalisert i institutter, fakulteter og forskningssentre.

Les også: Fortsatt ustø kurs mot nye NTNU

Les også kommentaren: Idékonkurransen blir arrangert på feil tidspunkt

2. Læring er knyttet til studentenes hovedaktivitet, å lese og lytte, arbeide med øvinger, eksperimenter og gruppearbeid, diskutere i kollokvier, og lignende. Vi finner slike aktiviteter i forelesningssaler, seminarrom, biblioteker, lesesalsplasser, laboratorier, og ellers der studenter arbeider med sine fag.

3. Rekreasjon handler om å være sosial eller slappe av alene, å jobbe frivillig, å nyte kultur, by og natur, å finne situasjoner for glede og inspirasjon. Sentrale steder er parker og byrom, kafeer og barer, konsertscener, teatre, kinoer og gallerier, elva og fjorden, friområder rundt byen, samt Studentersamfundet, linjeforeninger og andre arenaer for studentfrivillighet.

4. Helse/kropp er knyttet til å bevege seg og trene, samt få hjelp til helseproblemer både av kroppslig og mental karakter, ivaretatt av treningssentre (NTNUI og andre) og svømmehaller, parker og områder hvor man kan jogge eller drive lagidrett, dessuten legesenter og psykososiale tjenester.

5. Service innbefatter det å få hjelp til å finne eller kjøpe litteratur, skaffe seg mat, drikke og klær, et sted å bo, transport, og et stort antall aktiviteter. Viktige steder innbefatter fagbokhandel og alskens butikker, studentboliger, hybler og bokollektiver, NSB og AtB, kiosker, trykkerier, etc.

En slik modell forankrer arbeid med campus/by i aktivitet heller enn i forvaltning av eiendom. Da kan vi også se sammenhenger mellom aktiviteter som skal huses av NTNU (som fagutvikling og læring) og aktiviteter som ikke skal drives av NTNU (som å selge klær eller alkohol). Det er viktig å koble det faglige og det sosiale, for å øke faglig trygghet og kreativitet, styrke gjennomføringsevne og læringskvalitet, og dessuten redusere problemet med ensomhet. En forståelse av mekanismene her er viktig for utvikling av NTNU og campus.

Jeg har tidligere pekt på at trygghet først må bygges innen-for gode institutt- og læringsmiljøer (flate 1 og 2). Om vi skal utvikle et sterkere NTNU, som er faglig tyngre, som er kreativt og tverrfaglig på et avansert nivå, må vi først sørge for at studentene opplever faglig trygghet og stolthet i sine egne fagmiljøer. Vi må utvikle vertikal integrering innenfor alle fagmiljøene, hvor studenter helt fra første studieår, mastergradsstudenter, stipendiater, forskere og professorer innenfor hvert fag vandrer i samme miljø. Felles faglige interesser vil gjøre at de ikke bare dulter borti hverandre, men at de også har noe å snakke om (såkalte interaksjonspåskudd).

Et slikt instituttmiljø utgjør et knutepunkt i flate 1 (og delvis 2) i modellen. På samme måte vil knutepunkter finnes i de andre flatene som nevnt i listen foran. Både de faglige flatene (1 og 2) og de tre andre vil ha sine knutepunkter rundt omkring i byen. De danner rammene for en studietilværelse, som kan handle om å føle seg hjemme i et integrert instituttmiljø, hvor man kjenner sine professorer og studenter i andre årskull, å jobbe aktivt på Samfundet hvor man blir kjent med studenter på tvers av fag, å spille fotball med kompiser ved festningen for moro og trening. Dagens NTNU-studenter har hverdager som preges av forskjellige aktiviteter ulike steder. De lever urbane og moderne liv i den forstand at de velger sine miljøer og rutiner. Campusprosjektets største flytting, hvor mer enn 8.000 Dragvollstudenter og ca. 1.000 ansatte flytter til byen vil ikke redusere antall knutepunkter eller flater i modellen, men vil styrke koblingene mellom punktene. Mens NTNU må sørge for tydelige knutepunkter i flate 1 og 2, vil studenter og ansatte nyte godt av at flatene 3–5 også blir ivaretatt av næringsliv og andre aktører.

I stedet for en homogen campus-bastion bør man derfor holde fast ved et ekte byintegrert NTNU som skaper valgmuligheter og nærhet mellom alle de fem flatene. En campusmodell som gjør nytte av, gjenbruker og sambruker byens ressurser vil styrke NTNU og Trondheim som universitetsby og burde være en selvsagt prioritet for NTNU og Kunnskapsdepartementet. Det er på tide å slutte å surre seg bort i parken.

Aksel Tjora Foto: Morten Antonsen