Mannen er allestedsnærværende; kvinnekroppene er unntakene. Det gjelder både Starmus og utstillingen Body Worlds Vital.
To mye omtalte vitenskapelige begivenheter har gjestet byen vår denne sommeren: Den vitenskapelige stjernefestivalen Starmus, og den verdensberømte utstillingen Body Worlds Vital.
LES OGSÅ: Opphavet til kroppene kommer fra et donasjonsprogram
Mens Starmus retter blikket utover mot universet, ser Body Worlds mot kroppens indre, i felles forsøk på å utvide den menneskelige forståelseshorisont. Da er det betenkelig at begge blikkretninger preges av tunnelsyn og en forestilling om at både den universelle vitenskaperen og det universelle mennesket er en hvit mann.
LES OGSÅ: Jeg blir kvalm og får respekt for kroppen
Starmusarrangørene har vist seg å være relativt tankeløse når det gjelder kjønn. De stadige oppfordringene om å få flere kvinner, eller «jenter», inn i realfagene, klinger dårlig når de kommer fra panel bestående av nesten utelukkende mannlige deltakere. Det hele toppet seg da nobelprisvinner Chris Pissarides kom med sin etter hvert så famøse kommentar om at han stolte mer på en mannlig stemme enn en kvinnestemme.
Dette har ikke gått upåaktet hen, Starmus har allerede fått reaksjoner og kritikk fra flere hold. Blant annet skriver høyskolerektor Curt Rice på forskning.no at festivalen enten må gjøre radikale endringer, eller akseptere at den er et verktøy for forsterket kjønnsubalanse i forskningen.
Body Worlds Vital ser imidlertid ut til å ha gått under radaren. Body Worlds er skapt av Gunther von Hagens, som har funnet en måte å «plastinere» døde kropper på, slik at de kan formes og stilles opp i ønskede tablåer. Dette har han utviklet til godt besøkte utstillinger verden over siden 1990-tallet.
Von Hagens legger vekt på det pedagogiske potensialet og den allmennmenneskelige fascinasjonen for menneskekroppen i oppsettet. Det er likevel umulig å overse at utstillingene hans også er dypt rotfestet i freak show-tradisjonen, som søkte å stille ut døde og levende kropper for penger.
LES OGSÅ: Profitt fra 13 døde kropper
Den etiske vurderingen i forkant av utstillingen på NTNU Vitenskapsmuseet konkluderte med at framstillingen av plastinerte menneskekropper er etisk forsvarlig. I denne sammenhengen er det først og fremst spørsmålet om donorenes samtykke, samt framvisningen av fostre i størrelse fra unnfangelse til over 30 uker, som har vært oppe til vurdering. Spørsmålet om selve presentasjonen og iscenesettelsen av objektene ser imidlertid ikke ut til å ha vært gjenstand for noen omfattende refleksjon eller drøfting. «Fostergalleriet» består for eksempel ikke av plastinerte kropper, men av fostre som har blitt preservert på annet vis.
Det finnes ingen informasjon om hvorfor dette er tilfellet, og det opplyses ingenting om kvinnekroppene disse fostrene faktisk befant seg i, og omstendighetene de har blitt donert under. Det kan derfor stilles spørsmål ved hvor grundig den etiske vurderingen har vært.
Dette er bare ett av tegnene på utstillingens fundamentalt problematiske forhold til kjønn, som har blitt kritisert i mange år for å være stereotypisk.
Utstillingen starter med renessansemennesket, den vitruviske mannen i all sin prakt. Og siden fortsetter det. Rundt ti tydelig kjønnete mannlige individer skal lære oss om kroppens mirakler, der de poserer under titler som «muskelmann», «brannmann» eller «sjakkspiller». De to kvinnekroppene som presenteres i sin helhet, opptrer i menns sterke armer. Mannen er allestedsnærværende; kvinnekroppene er unntakene. Den eneste tematiseringen av kvinnebryster handler betegnende nok om brystimplantater, som ifølge informasjonsplaketten brukes for å forstørre «underutviklete og deformerte bryst». Hagens har i en tidligere utstilling byttet ut én kvinnekropp med en annen som hadde merkbart større bryster, og har i tidligere uttalelser også vært opptatt av brystforstørrelser.
Det er ikke kun kjønnsfella utstillingen går i. Plakett-tittelen «Du er hva du spiser» sammenfatter budskapet i fotoutstillingen der svarte amerikanere og australske urinnvånere er tildelt rollen som konsumenter av junk food, mens den helhvite kanadiske familien framstår som et ideal for sunnhet og bærekraftig livsstil.
Den plutselige individualiseringen av ansvar for god eller dårlig livsstil slår inn både her og i seksjonen om røyking. Her nevnes ingenting om miljøfaktorer eller sosioøkonomiske forhold som har innvirkning på livsstil.
«Body Worlds Vital feirer menneskekroppens bevegelse og dens potensial, gjennom estetiske presentasjoner av kroppens form og kompliserte funksjoner», skriver Vitenskapsmuseet på nettsidene sine. At de estetiske presentasjonene i tillegg viderefører en forestilling om at mannskroppen representerer det universelle og det kraftfulle, og der det settes likhetstegn mellom hvithet og sunnhet, ser ut til å ha gått arrangørene hus forbi.
Dette er ganske utrolig siden akkurat disse elementene har vært tydelig kritisert i mange år. Det uttalte målet for utstillingen er å bidra til kunnskapsformidling og refleksjon hos publikum, men her kunne det gjort seg med litt mer refleksjon i forkant. Dette er ikke verdig et vitenskapsmuseum i 2017.
