Innsynet i Idrettsforbundets regnskaper etterlater et bilde av en organisasjon i utakt med sitt eget verdisyn. Det sår tvil om det er fornuftig å overlate våre barn til idrettsbevegelsen for at de skal oppdras til sunne idealer og rettferdig konkurranse.
Mye av det som kommer frem om en litt for fri flyt av alkohol, kostbare fester for fiffen, kjøp av positiv omtale og smøring av IOC-representantene, kan aksepteres hver for seg, men summen vitner om en ukultur som Norges største frivillige organisasjon ikke kan leve med. Det må idretten rydde opp i.
Det er uheldig at ledere som snakker varmt om samfunnsansvar, moral og fair play, blir avslørt på at de selv ikke etterlever de samme verdiene. Når våre fremste idrettsledere formidler at utøverne skal fremstå som forbilder, må de forstå at det forplikter dem selv til det samme. Noe av det som kommer frem i regnskapene, er en hån mot dem som jobber på grasrota og har bare utgifter med sitt engasjement.
Norges Idrettsforbund har vært under harde angrep fra kulturministeren. Det som i utgangspunktet kunne virke som en utidig innblanding i en organisasjon som har lang historikk for å styre seg selv, ser nå ut til å være helt på sin plass. Hvis ikke Kulturdepartementet og mediene hadde presset gjennom større åpenhet og innsyn, kunne ukulturen levd videre. Nå som alle kan se idrettslederne i kortene, er det tvingende nødvendig å være både nøktern og edruelig.
De nye forskriftene til fordeling av spillemidler vil bli dårlig mottatt hos de store forbundene som har forsynt seg grovt av pengesekken. Her griper kulturministeren inn og sluser mer penger mot uorganisert idrett. Vi kan bli vitne til en beinhard kamp om midlene, forutsatt at en skadeskutt idrettspresident har krefter til å mobilisere til kamp.
Egentlig er idrettspresident Tom Tvedt og hans splittede styre et trist syn og et lett offer for en politiker på krigsstien. Å endre kulturen og gjenreise tilliten, vil ta tid. Det spørs om den nye generalsekretæren vet hvilken formidabel jobb hun har tatt på seg.