Einar Weidemann påstår i Adressa 1. juli at «den økte syklingen har vært avgjørende for ødeleggelser av stier», og foreslår å forby sykling på «slitasjesvake turstier, småstinettet og langs skiløyper». Jeg er aktiv bruker av marka til fots og på sykkel, og kunne ikke vært mer uenig i påstanden hans og konklusjonen hans. For noen søndager siden gikk jeg og familien tur til Geitfjellet. Det var pent vær etter flere dager med regn. Horder av fotturister, inkludert oss, var ute og gikk på «slitasjesvake» turstier rundt Geitfjellet, men vi så ikke en eneste syklist denne dagen. På stien opp fra Helkansætra er det noen svært våte partier, hvor vi og alle andre løste problemet med gjørmehull på ved å spre oss ut i myra og krattet som en vifte, med det påfølgende resultat at stien nå er mange meter bred og like våt.

LES OGSÅ: Sykling på typiske turstier bør forbys

LES OGSÅ: Det er få hjelmer og sykkeldrakter å se, men det er mange som sykler

Hva slags konklusjon kan vi trekke av dette eksempelet? Skal vi gjøre som Weidemann foreslår – forby sykling her – slik at stien på magisk vis tørker opp, eller skal vi ta den logiske konsekvensen av hans forslag: Å også forby gåing her (og minst alle hundene som tråker rett igjennom), siden denne stien er så sårbar. Nei, vi skal ikke forby noen av delene. Det går utmerket for fotturister og syklister å fortsette å leve i harmoni i marka vår.

LES OGSÅ: Jeg vet at jeg som elitesyklist klarer å irritere vettet av folk på veiene

Dere som leser Adressa, men som ikke er så mye ute i marka, skal vite dette: Det er ytterst få reelle konflikter mellom fotturister og syklister i Bymarka. De aller, aller fleste syklister er meget flinke til å ta hensyn, og de aller, aller fleste fotturister er hyggelige mennesker som smiler og sier hei tilbake. La oss fortsette å ha det slik!

LES OGSÅ: Trondheim skal bli en internasjonal grønn spydspiss

Magnus Korpås Foto: Foto: PRIVAT