Olavsfestdagene vil mer enn å berøre, vi vil bevege. Vi vil forandre både kirken og verden ved hjelp av kunst og kultur som gjør vår forestillingsverden større.

Vi vil utfordre det som er inne i kirken og det som er utenfor. Vi vil utfordre og omfavne troende og ikke-troende. Vi vil by på kunst og kultur som gir et annet blikk på verden og oss selv. Det er det som er vitsen med kunsten. Den beriker oss, den gir oss en forståelse av at ting kan være annerledes, og den gir grobunn for endring og mangfold.

Olavsfestdagene skal skape refleksjon i skjæringspunktet mellom tro og samfunn, ved hjelp av kunst og kultur som er relevant i samtiden, samtidig som den trekker historiske linjer. Det gjør vi ved å bevege oss mellom sjangergrenser, mellom det som er høyt og lavt, det som er smalt og bredt og det som er innenfor og utenfor. Vi vil forene kirkefesten og folkefesten med en positiv forvirring om hva som er hva.

Olavsfestdagene er en del av en lang frigjøringsprosess som har mange smertepunkter underveis. Å bidra til at kirkerommet skal være åpent for alle sjangere, og for innhold som både spiller med og mot tradisjonen, er en kamp som vil vare evig. Det at Olavsfestdagene avstedkommer kritikk av den typen som framføres i Adressa av domkantorene i Nidarosdomen, viser egentlig at festivalen utfører oppdraget sitt.

LES Også: Adresseavisen fortalte i går om en strid mellom Olavsfestdagene og Nidarosdomen

Vår begrunnelse for å arrangere en konsert med Aurora i Nidarosdomen er ikke kommersiell, som domkantorene antyder. Aurora hadde konsert i Borggården i fjor, og kunne ha gjort det igjen med et enda bedre økonomisk resultat for festivalen. Å inkludere Aurora i Nidarosdomen handler om å utvide forståelsen av hva kirke og kirkemusikk er. For Domen er ikke en nøytral konsertarena. En artist som Aurora kan gi folk en anledning til å gjenkjenne seg selv og sitt, i en ramme som svært mange i Norge har definert bort fra sine liv. Det handler om at kirken skal være et hjem og en favn, ikke et sensurerende fyrtårn.

Ideen om å begrense kirkerommene og ta «faglig ansvar» for bruken av dem, er på et viktig plan u-luthersk. Aurora har, som døpt inn i Den norske kirke i henhold til tanken om det alminnelige prestedømme, også en rett til å definere bruken av kirken selv. Sannsynligvis vil hennes repertoar handle mer om undring og kjærlighet og menneskelivets mange paradokser og krav, enn om en klart formulert tro. Men når ble undring og kjærlighet uviktig for Gud? Vi er kjent med at det finnes et regelverk som gir menighetsrådet myndighet over kirkene. Det er i seg selv helt OK og kan i noen tilfeller positivt avgrense bruken av kirkene til formål som er i strid med kirkens tro. Men denne funksjonen må utøves med klokskap der man gir tillit til kunstnere som selv ønsker å bruke kirken til sin kunst, og det var akkurat det menighetsrådet i Nidarosdomen og Vår Frue gjorde, da de sa enstemmig ja til Aurora.

Dette er altså ikke en konflikt mellom kirken og Olavsfestdagene. Vi opplever tvert imot støtte fra gode krefter i menigheten, både i administrasjonen og blant prester og biskoper. Det samme gjelder i kirken nasjonalt, blant kulturrådgivere, kantorer og i Kirkerådet.

Likevel er det alvorlig for Olavsfestdagene – i en tid der vi må forsvare vår eksistens overfor Kulturrådet – at ledende domkantor Magne Draagen hevder at vi ikke tar vårt «kirkemusikalske ansvar på alvor, innholdet er blitt mindre og mindre kirkelig.» Det er stemmer jo ikke, som Adressa påpeker på lederplass den 28/6-17: «Utviklingen har snarere gått motsatt vei de siste årene. Olavsfestdagenes direktør Petter Myhr har tatt vare på arrangementets kirkelige utgangspunkt.»

Bare se på årets program i Nidarosdomen, hvor vi byr på en rekke sterke og ekstremt ressurskrevende konserter. Vi henter to topp internasjonale kor i BBC Singers og Purcell Choir, pluss en rekke solister, i tillegg til dirigent og organist Masaaki Suzuki. Vi har også med oss Norsk barokkorkester, Trondheimsolistene, Trondheim Symfoniorkester, Trondheim vokalensemble og Nidaros domkor. Katedralen kommer til å bugne av tradisjonell og nyskap-ende kirkemusikk gjennom hele perioden. Antagelig har Olavsfestdagene aldri lagt så mye ressurser i kirkeprogrammet som nettopp i år.

I tillegg har vi én konsert i Nidarosdomen med Daniel Lanois, som opererer innenfor det vi kan kalle populærmusikk. Tenk det – én konsert med en fantastisk kanadisk musiker som synger om Skaperen og om det å arbeide på Abrahams marker, og som i tillegg stiller opp i «Min tro»-samtale i Vår Frue kirke. Er det å svikte vårt oppdrag som kirke- og kulturfestival?

Olavsfestdagene ser det som sin oppgave å være en viktig aktør i det langsiktige arbeidet med å gjøre kirken til et hjem for folks tro og undring.

Dette krever dristighet og åpenhet, og det krever et godt samarbeid med kirken. Her har vi i mange år hatt et meget fruktbart samarbeid med Nidarosdomen og Vår Frue menighet, noe som har avstedkommet mange svært spennende konserter og forestillinger i svært mange sjangre, og det er helt naturlig at et slikt samarbeid ikke er knirkefritt. Men det viktigste er at vi alle ser nødvendigheten av å våge å gi kunstnere tillit, våge å være dristige, endog gjøre feil. Nidarosdomen tåler det. Mennesket tåler det. Gud tåler det.

Direktør Petter Fiskum Myhr i Olavsfestdagene. Foto: Kristin Svorte