Jenta røykte hasj, drakk alkohol og ble tatt for tyveri. Hennes forklaring var: «æ stikk av når pappa drekk».
Familieråd har i det siste vært mye omtalt for å beskrive barnevernets arbeid med barn, unge og deres familier. I faglige retningslinjer og lovforslag for barnevernet har det aldri vært et større fokus på barnets familie, slekt og nettverk enn det er i dag. (Endringer i barnevernsloven. Prop. 73 L, 2016-2017).
LES OGSÅ: Ingen aldersgrense og ingen kinovakt
Trondheim kommune var tidlig ute med å utvikle metoder som sikrer samarbeid med barnets sosiale nettverk. På 1990-tallet ble det utviklet to tilnærminger som har styrket det nettverksmetodiske arbeidet i barnevernet i Norge.
Oppstartsmøter: I starten av en barnevernssak inviteres barnets foreldre, slekt og venner til et oppstartsmøte. Møtets intensjon er å belyse barnets situasjon. Deltakerne legger fram sin forståelse av bekymringen som barnevernet har mottatt. Barnevernsarbeiderne får informasjon fra dem som kjenner barnet best og dermed et bedre grunnlag for å fatte beslutninger. I samme møte blir barnevernet og familien enige om hvordan arbeidet skal foregå, og familien får visshet i hva barnevernstjenesten gjør videre. I denne prosessen er det ønskelig med jevnlige nettverksmøter, der de som er involvert i barnets og familiens hverdag deltar. Det kan være: familie, slekt, skole og barnehage, venner, trenere og ulike offentlige hjelpere som barnet og familien har kontakt med.
LES OGSÅ: Skummelt for ungdom
LES OGSÅ: Du er ikke svak fordi du ber om hjelp
Barnets familie, slekt og nettverk blir inspirert til å hjelpe til når de får informasjon om hva barnet trenger, og ofte skjer det en mobilisering. Mange forteller at de har hatt lyst til å hjelpe til i flere år, men ikke helt visst hva de skulle gjøre, eller turt å ta kontakt. Barnevernstjenesten legger på denne måten til rette for en åpen praksis som gjør at samarbeidet ikke er preget av motsetninger, men av likeverdighet og felles innsats for å bedre barnets situasjon.
Oppstartsmøter er en arbeidsform som flere kommuner i landet har tatt i bruk.
Flipover: Flipovermetoden er også utviklet av ansatte i Trondheim kommune. Den er lansert i om lag 40 kommuner i Norge, og flere har utviklet egne lokale varianter. I doktoravhandlingen, Unges brukermedvirkning i Flipovermetoden, (NTNU 2016:46), beskrives metoden som den “eneste ungdomsmetoden i barnevernet som har formålet å fremme ungdommers medvirkning i møter med privat og offentlig nettverk.” Flipover har vakt internasjonal oppmerksomhet, og Trondheim kommune har etablert et samarbeid med Toronto i Canada hvor de også har utviklet en variant, kalt Wraparound Services.
Trondheim kommune sendte brev til alle foresatte i Trondheim
Flipover setter barn og ungdoms egne tema i fokus. Metoden tar utgangspunkt i hvordan de unge selv beskriver sin situasjon og det som er aller viktigst for dem. Et eksempel på flipoverarbeid kan være:
Foresatte og skole var bekymret for adferden til en ungdom. Hun kom ikke hjem, var ute hele natta, og de voksne visste ikke hvor hun var. Ungdommen røykte hasj, drakk alkohol og ble tatt for tyveri. Ungdommens forklaring var: «æ stikk av når pappa drekk».
Da jentas forklaring på problemet ble kjent, ble de voksnes oppfatning av jenta forandret. I flipovermøtene ble familien enige om at det viktigste å starte med var farens rusbehandling, og ikke tiltak for å forandre jentas adferd.
Det er tre grunnleggende prinsipper i flipoverarbeidet:
1: Det er barnets og ungdommens versjon av den vanskelige livssituasjonen som skal være utgangspunkt for samarbeidet med nettverket.
2: Det skal etableres et arbeidslag rundt barnet/ungdommen med videst mulig deltakelse fra det private nettverket.
3: Alle møter skal ende opp med konkrete løsninger hvor det er barnet/ ungdommen som har valgt den løsningen de selv mener er lettest å lykkes med.
I Flipover er det løsninger og handlinger som er i fokus. Handlingene skal være så konkrete at de går an å måle, de små detaljene i endringsarbeidet er avgjørende. Dette kan være en kontrast til barnevernets tradisjonelle praksis, som kanskje har hatt en tendens til å gripe tak i det som er vanskeligst å endre på. I Flipover erfarer vi at når familiene opplever framgang i daglige gjøremål, skapes det positive sirkler i nettverket. De vil gjøre mer av det som virker, og positive forandringer skjer etter hvert på flere områder. Flipover har fokus på folks ressurser og på løsninger. Når mennesker får respons på sine styrker, økes tillit og vilje til samarbeid.
Bringe folk sammen: Felles for alle nettverksmetodiske tilnærminger er å bringe folk sammen og skape flerfoldig forståelse og mobilisering. Når barnet, ungdommen, foreldre, besteforeldre, onkler og tanter, familievenner, lærere, barnehagelærere, helsepersonell og andre berørte møtes i samme rom med sine ulike opplevelser og forståelser av barnet og familiens situasjon, skapes det et mangfold av kompetanse og muligheter som kan bidra til endring i barnets liv.
Nettverkspraksis i barnevernet fører til at flere barn kan vokse opp med sine foreldre i sitt nærmiljø, og til at færre barn blir hasteflyttet når kriser oppstår. Barnevernstjenesten vil oppleve at arbeidet blir mer effektivt og man får et bredere grunnlag for å ta beslutninger. «Hvorfor har vi ikke fått i gang dette tidligere?», sa en far etter å ha vært med i nettverksarbeid i sin familie.
Å samarbeide med barn og unges familier og nettverk i barnevernet er mye mer enn en metode. Det er en grunnleggende holdning og etikk; «det trengs en hel landsby for å oppdra et barn».