Debatt

Kjære Nav, jeg trenger mer tid til å sørge over min 26 år gamle sønn

Regler er regler: Da jeg spør NAV om de mener det er fare for at jeg mister hjemmet mitt, i tillegg til at jeg har mistet min yngste sønn, svarer saksbehandleren at det må jeg kanskje regne med, skriver «Nina».Foto: Illustrasjonsfoto: SARA johannesen, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Mennesker som rammes av dyp sorg, i form av brått dødsfall i nære relasjoner, har behov for et solid støtteapparat for å finne tilbake til hverdagen. Mange sliter med angst og traumer. De trenger kanskje å være sykemeldt lengre enn sykepengeper-ioden på ett år. Sorg har ingen tidsramme. Den setter seg i kroppen. Jeg ønsker å fortelle min historie, om hvordan systemet svikter når man allerede er i bunnløs sorg. Jeg har vært sykemeldt i snart et år, som følge av en tragisk hendelse der jeg mistet min yngste sønn 26 år gammel.

Les også: Måtte vente tre uker på skoleskyss for gutten





Året har vært grusomt vanskelig. Sorgen lever like sterk og stor. Jeg ønsker å belyse hvor umulig det er å finne tilbake til hverdagen igjen, hvis man trenger mer tid enn sykepengeperioden på ett år. Alle opplever sorg forskjellig. Det er altfor lite kunnskap om sorg blant ledere og andre som har autoritet til å forandre menneskers liv. Jeg har i mange år vært enslig og har derfor kun en inntekt. Jobben min er fysisk og psykisk krevende med nattarbeid og ti timers vakter. Kort fortalt, er jeg ikke klar til å gå tilbake til jobben enda. Situasjonen gjør det vanskelig å fokusere og fungere optimalt.

LES OGSÅ: Jeg er moren som gråt av lettelse fordi jeg ble fritatt for all skyld


Stress fører til angst. Så hva gjør jeg nå? NAV har ingen løsning som gir meg økonomisk trygg-het. Jeg må søke arbeidsavklaringspenger som utgjør 62 prosent av min inntekt. Behandlingstiden er tre til seks måneder. Dette vil ikke dekke faste månedlige utgifter. Da jeg spør NAV om de mener det er fare for at jeg mister hjemmet mitt, i tillegg til tapet av min yngste sønn, svarer saksbehandleren at det må jeg kanskje regne med. Regler er regler.


Jeg har jobbet hardt i alle år, og vært enslig forsørger for barna mine. Hjemmet vårt er det jeg har klart å opparbeide i dette livet. Det er fortsatt ikke nedbetalt, men dette er alt jeg har. Er dette Norge? Et av verdens rikeste land? Mitt mål er selvfølgelig å fungere normalt igjen. Ved å friskmelde meg på nåværende tidspunkt, vil det ganske sikkert oppstå problemer ganske raskt. Det er viktig for min sorgprosess at jeg kan følge opp samtaler med psykolog og annen sorgstøtte.

Les også: Til dere som slengte ut: «Herregud, å sånt bruke dæm NAV-pængan sine på»


Jeg jobber ti timers vakter om natten. Jobben er fysisk krev-ende. Nok søvn mellom vaktene er avgjørende. Jeg har hatt denne jobben i 18 år, og vet hva som venter meg. Da det ikke er mulighet for tilrettelegging i form av annet arbeid på avdelingen, ser livet og fremtiden ganske helsvart ut for meg. Disse bekymringene har jeg , i tillegg til at jeg har opplevd alle forel-dres mareritt.

Les også: 19 forskjellige personer skulle hjelpe Ruben gjennom dagen.


Jeg lider hvert minutt i den forferdelige sorgen. Vi mistet den fine, flotte omsorgsfulle gutten, familiens solstråle. Idrettsgutt fra fireårsalder, sunn og frisk med livet foran seg. Det tar alt mot ifra meg. Norge er et av verdens rikeste land. At det ikke finnes et fungerende regelverk fungerer for mennesker som rammes av slike personlige tragedier, er en stor skam.Å være støtte halve veien, holder ikke. At støtteapparatet fører oss som rammes helt til målstreken, bør være en selvfølge.


Gikk du glipp av disse?