- Det er ikke lett å forstå dette når man er seks år, sa dattera mi etter 22. juli. Fortsatt er det vel ingen som forstår det fullt ut.
- En ubegripelig tragedie, sa vi for seks år siden. «Ufattelig», var et av ordene som gikk igjen da vi alle sammen hadde behov for å si noe, uten at vi på noe vis klarte å finne de rette ordene. Vi har fortsatt problemer med det. Kanskje er det derfor vi snakker mindre og mindre om hva som faktisk skjedde 22. juli for nøyaktig seks år siden.
Vi snakker mye om det omstridte minnestedet ved Utøya, og vi har grundige debatter om høyblokka og regjeringskvartalets framtid. Når slike temaer blir diskutert, nøyer vi oss ofte med å vise til «det som skjedde» i 2011.
LES OGSÅ: Viktig å minnes hvorfor de ble tatt fra oss, mener AUF-lederen
Vi kvier oss for å si det rett ut: En høyreekstremist drepte 77 mennesker. Han så dem inn i øynene og skjøt dem med kaldt blod fordi de var politisk aktive ungdommer på venstresiden.
Når jeg hører de uklare, unnvikende ordene folk bruker om 22. juli i dag, tenker jeg på noe som skjedde i Trondheim tre dager etter tragedien. Jeg og dattera mi gikk i fakkeltog. Regnet silte ned, men Torvet var fullt. Vi var med på ett minutts stillhet, hørte på appeller og sang «Lys og varme» med Åge Aleksandersen.
LES OGSÅ: Terroren på Utøya blir spillefilm
Om kvelden så vi bilder på TV av 200 000 mennesker på Rådhusplassen i Oslo. Det var da hun sa at «det er ikke lett å forstå dette når man er seks år». Hun brukte nøyaktig de ordene, og jeg lurte på hvor hun hadde formuleringen fra. «Vi voksne forstår det heller ikke,» svarte jeg.
Hun spurte hvorfor han gjorde det, og jeg sa noe om at han var sint, full av hat. Hun gransket et bilde av terroristen: «Han ser ganske grei ut, men jeg tror han er lei seg. Kanskje han har mistet familien sin? Kanskje han tror at hele Oslo har skylden for det? Er han død?»
«Nei.»
«Å filler’n,» utbrøt hun og la til at når noen er slemme, er det som regel en grunn til det. Senere viste det seg at hun var inne på noe.
Nå er hun dobbelt så gammel, men husker godt det som skjedde. Hun skvetter litt når ordet «terror» blir nevnt, hun mener politiet bør passe bedre på og synes det er rart at lærerne nesten aldri snakker om terror. Hun og venninnene snakker om det seg imellom.
LES OGSÅ: Drapstiltalt 16-åring hentet store mengder informasjon om Breivik på nettet
Det hun sa for seks år siden om at det er vanskelig å forstå det som skjedde, gjelder fortsatt, også for voksne. Selv ikke etter en uendelig lang rettssak, utallige avisartikler og tykke bøker med gode analyser, har vi fullt ut fått taket på det.
Kanskje skyldes det at Breivik er en fiende vi ikke er vant til. Islamistiske terrorister kommer fra en annen verden. Breivik er en av oss, som Åsne Seierstad så treffende fastslår i en boktittel. En blendahvit nordmann, oppvokst på Skøyen. Han handlet ut fra holdninger som slett ikke er uvanlige blant folk. Var det ondskap, psykisk sykdom, politisk fanatisme? Litt av alt?
Seks år etter er det fortsatt ubegripelig, og det er ubehagelig, Kanskje det er derfor vi ikke orker å snakke så mye om det. Jeg merker selv at det er slitsomt å skrive disse linjene, siden tragedien fortsatt ikke er til å forstå.
I sofaen om kvelden den 25. juli 2011, trodde jeg Anders Behring Breiviks grusomme handlinger ville føre til et oppgjør med det som var drivkraften bak det han gjorde. Jeg trodde det ville bli problematisk å tilkjennegi fanatisk innvandringsmotstand, antifeminisme og konspirasjonsteorier om at makthaverne, mediene og «kulturmarxistene» har rottet seg sammen for å ta knekken på Norge og Europa. Nå virker det som om vi fortsetter som om ingenting har skjedd.
LES OGSÅ: Breiviks forsvarer, Geir Lippestad, er årets olsokprofil på Stiklestad
Terroren forandret Norge, ble det sagt. På ett vis er det riktig. Den verste hendelsen etter andre verdenskrig har satt varige spor. Men på overflaten, blant oss som ikke ble direkte rammet, er det meste som før. For eksempel er det helt i orden å mene det samme som Breivik. Det virker som om synspunktene hans har omtrent like stor oppslutning som tidligere.
Peder Nøstvold Jensen, kjent som «Fjordman», var Breiviks fremste inspirasjonskilde og hyppig sitert i manifestet hans. Jensen skrev i 2011: «Er islamsk lære grunnleggende voldelig? Ja. Kan islam reformeres? Nei. (…) Kan vi fortsette å la muslimer bosette seg i våre land? Nei.»
Mange er enige med ham, og synspunktene gjentas stadig i norsk samfunnsdebatt. Islamkritikk er helt legitimt, og innvandringsmotstanderne skal slippe å bli satt i bås med Breivik, for det er lysår mellom islamkritiske holdninger og hans handlinger. Men de mest uforsonlige islamkritikerne blir sjelden minnet om at tankegodset deres er som hentet ut av Breiviks manifest. Det er ikke lett å forstå.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Fjordman ville gå til injuriesøksmål da Breivik fikk diagnosen utilregnelig
Kanskje har det også sammenheng med at Arbeiderpartiet, som ble angrepet, måtte opptre svært forsiktig så de ikke skulle bli beskyldt for å slå politisk mynt på tragedien. Men hva var det Breivik ropte på Utøya? «I dag skal dere dø, marxister.»
Han er en fanatisk høyreekstremist, et faktum som ble skjøvet til side da psykiaterne som først undersøkte ham, mente han var utilregnelig. I dag har vi et mer nyansert syn. Det var blandingen av personlig bakgrunn og ideologisk påvirkning som ble eksplosiv.
Vi må minne oss selv om det til stadighet. Når Europa er blitt rammet av terror de siste årene, har jeg hørt flere spørre om terroren kan komme hit. Har de glemt at den var her, noe så ettertrykkelig, for bare seks år siden?
Lørdag blir det anledning til å huske. Mens de i Oslo og ved Utøya har en trist krangel om minnested som tar oppmerksomheten bort fra selve tragedien, har vi i Trondheim en vakker park til minne om den. Der er det lørdag et arrangement som jeg regner med vil handle om sakens kjerne: En høyreekstremist drepte uskyldige ungdommer fordi de var politisk aktive på venstresiden.
LES OGSÅ: Breivik forlot oss fordi vi var for liberale, sa Frp