Lars Saabye Christensen var kanskje bedre før.
Noe av det irriterende ved å bli eldre, er kraftig svekket impulskontroll på ett område. Det kommer gradvis, snikende. Noen rammes alt tidlig i 40-åra. For de fleste gjør det seg gjeldende etter at de har passert 50. Det rammer menn, kvinner, kjendiser, kulturpersonligheter og vanlige mennesker i større og mindre grad, uavhengig av kjønn og status.
Syndromet, om det kan kalles det, har ikke noe navn, så vidt jeg vet, men det er lett å identifisere. Det arter seg først og fremst i form av en hang til å hevde i tide og utide at alt eller det meste var bedre før.
Mange klarer å holde trangen under en viss kontroll, og nøye seg med nostalgi, vinylplater og minner eller relikvier fra ungdomsåra. For noen går det så langt at det blir altoppslukende. En som lenge har vært i faresonen, og nå tar nye steg mot fortidens avgrunn, er Lars Saabye Christensen. «Alt var bedre før», sa han onsdag til Aftenposten, i anledning en ny roman hvor han idylliserer Norge i tiåra etter krigen.
Ole Paus pirker godt i fenomenet i satiriske «Alt var mye bedre under krigen». Saabye Christensen går inn i rekken av nye generasjoner aldrende nordmenn som laller om at alt var mye bedre i årene etter krigen. Koret vil bli høylytt framover, om vi ikke blir bedre til å glede oss over alt som faktisk er best nå. Jeg starter gjerne, med for eksempel kaffe.