I de beste og verste familier

Er roman den nye kronikken? Helga Hjorths kampskrift mot forfattersøster Vigdis, er en hevngjerrig litterær granat inn i debatten om virkelighetslitteratur.

Saken oppdateres.

Vi som trodde den store norske debatten om virkelighetslitteratur var 2016, tok feil. At lillesøster av Vigdis Hjorth, Helga Hjorth, som egentlig er jurist, har skrevet en motroman til fjorårets mest omdiskuterte og roste norske roman, er høstens første litterære bombe.

«Arv og Miljø» er – og ble mottatt som – en av Vigdis Hjorths sterkeste og beste bøker. En historie skildret «så godt at papiret rister når du leser», ifølge Adresseavisens anmelder Ole Jacob Hoel. Han kalte romanen «et anklageskrift fra en overgrepsutsatt». Romanen fikk Kritikerprisen for beste norske roman i 2016.

Prisbelønt: I mars fikk Vigdis Hjorth kritikerprisen for beste voksenbok for bokåret 2016, for «Arv og miljø». Foto: Roald, Berit, NTB scanpix

 

Helga Hjorths debutroman «Fri vilje» bør og vil skape debatt. Den vil nok gjøre det vanskeligere å være Vigdis Hjorth. Det har åpenbart vært noe av meningen og drivkraften bak boka. En slags litterær hevn, fra et menneske som ikke fant seg i å være maktesløs mot det hun mente var uredelig utlevering av seg selv og familien, i en roman av en av Norges fremste forfattere.

Søsterens versjon: Helga Hjorth som egentlig er jurist, har skrevet en roman, «Fri vilje» som motsvar til Vigdis Hjorths familiedrama fra ifjor, «Arv og miljø». Foto: Foto: Sturlasson

 

Aftenpostens kommentator Ingunn Økland gikk i fjor høst ut mot virkelighetslitteratur generelt, med Hjorths roman som eksempel på «forfatteres fråtsing i selvbiografiske familiekonflikter». Avisen fulgte opp med en reportasje om påfallende likheter mellom farspersonen i Hjorths roman og forfatterens avdøde far.

Det er en forskjell mellom romaner som åpent tematiserer virkelighet, og mer fiksjonaliserte fortellinger inspirert av eller basert på virkelige hendelser. I Karl Ove Knausgårds «Min Kamp», er forfatter og hovedperson samme figur. I Vigdis Hjorths «Arv og miljø» har debatten om romanen ført til spørsmål om i hvilken grad hovedperson Bergljot og hennes familie er modellert etter forfatteren og hennes familie.

Helga Hjorths roman tar kraftig til motmæle, særlig på vegne av forfatterens avdøde far, som hun mener søsterens roman beskyldte for incest. Hun svarer med det hun oppfatter som samme mynt, nemlig en roman. En roman med omtrent samme historie, fra et helt annet perspektiv. Forfattersøsterens bok, metode og vesen stilles i dårlig lys. «Ses i min neste bok», advares søstrene av forfatteren, før utgivelsen av incestromanen.

Foto: Bokomslag

 

At personer som mener å ha blitt brukt som modell for romanfigurer tar til motmæle, er ikke nytt. Marianne Bang Hansen skrev i fjor en kronikk hvor hun beskrev følelsen av å være modell for eksmannen Geir Gulliksens roman «Historien om et ekteskap». Helga Hjorth går mer dramatisk til verks.

Vigdis Hjorths roman handler om Bergljot, som ikke står i noe 1:1-forhold til forfatteren, selv om det er klare fellestrekk. Søsterens motroman hviler på at forfattersøsteren i boka,Vera, nærmest utelukkende skal leses som Vigdis Hjorth.

Det er modig gjort å svare med roman fra en som aldri har prøvd å skrive en før. Til å være uøvd i faget, er ikke Helga Hjorth en dårlig forteller. Selv om «Fri Vilje» står på skuldrene til «Arv og Miljø» og svakt på egne ben, er det tidvis en sterk, pikant motfortelling. Boka skjemmes av at fortelleren framstår i overkant selvrettferdig og hevngjerrig. Størst inntrykk gjør forsøket på litterær oppreisning på vegne av foreldrene.

Kunstnerisk frihet til romaner bør ikke begrenses utover eksisterende lovverk om ytringer og ærekrenkelse. Hva som er lov og hva som er etisk forsvarlig, er ikke nødvendigvis sammenfallende. Forfatter og forlag har etisk ansvar også for romaner, selv om den kunstneriske friheten er omtrent ubegrenset.

I samtale om «Arv og miljø» på Litteraturhuset i Trondheim før jul, sa Vigdis Hjorth at Aftenpostens kritikk av romanen skyldtes at avisen ikke likte at hun hengte ut pene familier på beste vestkant. Borgerskapets sjarm og grums blir ikke mer diskret behandlet i søsterens roman. Som i litterær dyneløfting når forfattersøsteren ringer opp juristen og gir telefonen til sengepartneren, etter en natt med en ungdomskjæreste av lillesøsteren.

«Arv og miljø» blir ikke en dårligere roman av «Fri Vilje», men enda mer diskutabel. Vigdis Hjorths roman handler om en kvinne som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Helga Hjorths roman handler om en familie hvor lillesøster mener forfattersøsterens beskyldninger om seksuelle overgrep skyldes falske minner.

Hva som er sant og virkelig, er spørsmål en roman er bedre egnet til å stille enn å besvare. Roman er en sjanger dårlig egnet til faktasjekk. Som bilder på familien Hjorths indre liv, er søstrene Hjorths bøker problematisk lesning. Som motpoler i debatt om romanens muligheter og begrensninger er de enestående. Vigdis er en langt bedre forfatter. Helga går inn i litteraturen i en slags krig mot søsterens roman, ved å fremstille den som et bedrag, en slags psykologisk tryllekunst. Hun lykkes bedre i å sverte søsteren som menneske, enn som forfatter.

 

Mens «Arv og miljø» er en roman som peker utover seg selv, peker «Fri Vilje» nesten utelukkende innover, mot «Arv og miljø». Tross litterære svakheter er det en kraft og en rettferdig harme over Helga Hjorths bok som gjør inntrykk. Den bør leses som en advarsel til romanforfattere om at levende modeller kan slå tilbake, samt en påminnelse til oss andre om at familiekrangel kan få fram det verste i folk, både i roman og virkelighet.

Les også kommentaren «Hvorfor leser vi ikke Magnhild Haalke?»

Gikk du glipp av disse?