Folk må få øynene opp for kvaliteten ved å leve mer sosialt. Det kan gi så mange fordeler, uten at det forstyrrer den enkelte persons privatliv.
Norges lengstlevende og største bokollektiv, Bergsligata 13 på Ila i Trondheim, runder 45 år i 2017. I forbindelse med jubileet blir det utgitt ei bok om kollektivets historie. Lillevi Berg Kristoffersen har skrevet boka, som skal lanseres lørdag 9. september. Vi spør her hva vi kan lære av Bergsligata 13 i 2017, i en tid der kollektive løsninger kanskje ikke framelskes, slik de en gang ble.
Les også: - Folk som var vant til å bli spyttet og sett ned på har fått verdighet med Sorgenfri
Bergsligata 13 vil bli stående som et vellykket boligprosjekt, men skapt i en annen tid med andre historiske omstendigheter enn i dag. Det vil derfor være vanskelig å kopiere, selv om behovet for kollektive boformer bare øker med en økende skilsmisserate, og større andeler enslige. Vi tror derfor at Bergsligata 13 kan være til inspirasjon for politikere og planleggere som ønsker å jobbe for en mer sosial boligbygging. Det er foruroligende lite engasjement i dag for en ny boligpolitikk, og det snakkes nesten utelukkende om pris. De høye bokostnadene er selvfølgelig et kjempeproblem, men at deler av løsningen er mer kollektive boformer er det nesten ingen som nevner.
LES OGSÅ: Regjeringen støtter NTNU - freder ikke Høyskoleparken
LES OGSÅ: Bevilger 30 millioner ekstra til planlegging
Kollektivet i Bergsligt 13 var i 1972 et eksperiment drevet fram av en ideologi om å bryte med kjernefamiliemønsteret som dominerende boform. I en kollektiv boform kunne man unngå ensomhet, og man kunne lage et fellesskap som kanskje skapte mer samfunnsbevisste beboere. Man kunne spare penger ved å bo på et mindre areal enn det som var vanlig ellers, og ved å kjøpe dagligvarer i stort og dele utgiftene til store investeringer, som for eksempel bil. Felles måltider ville kunne frigjøre tid til meningsfull fritid. Foreldre ville ha tilgang til barnevakt, noe som var spesielt viktig for innflyttere til byen og som ikke hadde familie her, og for enslige forsørgere. Det lå en sosialistisk idé bak dette fra dem som satte i gang og startet kollektivet. Etter hvert ble denne ideologien mindre uttalt, selv om de positive sidene ved kollektivet var gyldige.
Les også kronikken: Krig er et sannsynlig utfall
Hvorfor er Bergsligata 13 et av de få kollektivene av denne typen som fortsatt eksisterer? Det er tydeligvis ikke nok at de fundamentale fordelene ved et kollektiv er der, det må være noe med den særegne historien og strukturen ved B13 som er utslagsgivende. Vi tror disse er de viktigste suksessfaktorene:
• Menneskene og tidsånden
• Organisasjonsformen borettslag
• Husmøter og demokrati
• Lave boutgifter
• Sentral beliggenhet
• Planløsning og fysisk organisering
• Størrelsen (17 andelshavere i starten)
Kan det gjentas i dag?: De objektive fordelene ved å bo i et kollektiv er ikke annerledes i dag enn i 1971–72. Så hvorfor er det ikke etablert flere kollektiv av denne typen i Norge? Husholdningenes størrelse har sunket nesten jevnt og trutt og er nå nede på 2,19 personer pr. privathusholdning (1.1.2016). Nå består 38 prosent av husholdningene av aleneboende, og det omfatter nesten én av fem personer (17 prosent pr. 1.1.2016). Slik sett burde det være større interesse for en slik boform der man kan dele hverdagene med flere, samtidig som man har noe som er helt privat. Men tidene kan endre seg, og interessen for bokollektiv eller bofellesskap kan fort snu. Miljøbevisstheten blant unge er økende, og skyhøye boligpriser kan tvinge folk til å bruke mindre areal pr. person. Da vil kollektiv kunne fortone seg som mer og mer attraktivt. Også i dag er det noen sider av kollektivets organisering og praksis som man kan lære av, og som kan kopieres i andre typer bofellesskap. Vi tenker da først og fremst på bofellesskap for studenter i den ene enden av aldersstigen, og eldre i den andre enden. Studenter bor allerede i stor grad i kollektiv, ved at de deler en leilighet sammen eller bor i studentbyer som er organisert som kollektiv eller bofellesskap.
Eldrekollektiv eller bofellesskap for seniorer: Dette er høyaktuelt i dag fordi eldrebølgen snart kommer for fullt, og det er påtrengende å finne løsninger som gjør at eldre kan bli boende hjemme lengst mulig (noe de fleste også ønsker). Eldrebølgen kommer for alvor i Norge fra 2025 (da vil 1945-kullet være 80 år). I 2009 var det 219 000 over 80 år. I 2030 vil det være 320 000.
Det er kanskje ikke kollektiv i ordets rette betydning som det er mest interesse for når det gjelder seniorer, men bofellesskap. I hvert fall for de yngre seniorene, som søker etter en ny og enklere bolig når barna er flyttet hjemmefra og som ikke ønsker å holde på en enebolig eller et rekkehus lenger. Det tette, sosiale kollektivet kan for de fleste da virke for tett. Det som virket kult da man var ung og åpen for det meste, kan bli slitsomt når man har levd en stund og har mange erfaringer. I våre naboland er dette mye mer utbredt enn her. I Danmark er det i dag omtrent 350 bofellesskap for seniorer og ytterligere 140 for alle aldre. I Sverige var det i 2013 ca. 360 husholdninger i bofellesskap for seniorer.
Norge trenger kollektive boligløsninger: Hva kan vi lære av Bergsligt 13, innledet vi med. Svaret på dette er kanskje først og fremst viljen til å bryte med det dominerende kjernefamiliemønsteret, og de knøttsmå leilighetene som liksom skal romme alt. Folk må få øynene opp for kvaliteten ved å leve mer sosialt. Det kan gi så mange fordeler, uten at det forstyrrer den enkelte persons privatliv. Det kan vise seg i framtida at vi må bruke mindre boareal per person av ressurshensyn. Da må det være bedre å begynne å bygge flere kollektiv nå, i stedet for å vente til man blir tvunget til det.
