Vi skal være forsiktig med å romantisere og menneskeliggjøre ville dyr, men jerven som har ruslet rundt i Bymarka, er verd noen ord.

På uforklarlig vis kom den hit som «asylsøker» fra Østerdalen etter et traumatisk møte med mennesker og skytevåpen i 2001. Jerven overlevde et «hiuttak» der alle ungene hennes ble skutt. Da er det en viss rettferdighet i det at den nå slapp en pinefull død og isteden fikk dødshjelp av den samme etaten som ville skyte henne for 16 år siden.

Les også: Bymarka-jervens siste hvilested

Jervtispa var angivelig sauedreper. Det har hun motbevist. I Bymarka har hun ferdes blant sauer uten å ta så mye som et lam. Jeg tviler på at jerven var avhengig av vafler. Den lever helst av kjøtt, gjerne fra åtsler, men satte nok også pris på lett tilgjengelige kalorier.

Uten å ha møtt den, har jeg hatt et nært forhold til den eksotiske gjesten. Flere ganger hver eneste vinter, på turer utenfor løypene, har jeg sett de karakteristiske sporene. Vissheten om at Bymarka kan være leveområde for en skapning som vanligvis hører hjemme i øde fjellstrøk, har beriket turopplevelsen for mange flere enn meg. Jerven, omstridt og utryddingstruet, utstråler styrke, overlevelsesevne og ikke så lite mystikk.

Det er en gåte hvordan den havnet i utkanten av en stor by. Den mest vidløftige forklaringen som har vært lansert, er at den rett og slett fulgte etter sine døde unger som ble fraktet til Trondheim.

Jerven har satt i gang mange tanker: Om verdien av at deler av Bymarka får beholde et villmarkspreg. Om vårt problematiske forhold til rovdyrene - og om dyrenes plass i naturen. Kanskje kan vi til og med reflektere over hva det betyr at vi mennesker har oppkastet oss til å være forvaltere av alt liv på jorden.

Bymarkas ensomste vandrer har satt flere spor enn dem vinden visker ut.

Les også: Landets eldste jerv

Les også Adressa-dokument: Jerven som flyktet til byen