Uklare regjeringsalternativer, få saker og svært tett løp har gitt en svært spillorientert valgkamp. En grisete innspurt er det siste velgerne trenger.

Her forleden møtte jeg en venn som fortalte at hun hadde forhåndsstemt, og det var bare for å være sikker på at hun i det hele tatt orket å bruke stemmeretten. Å høre på debattene og all kranglinga fikk henne bare til å miste lysten til å stemme. For meg som et i overkant politisk interessert menneske er det et tankekors. For hva er vel bedre enn uker med debatter og valgkamp for så å ta på seg finstasen og legge stemmeseddelen i urna på valgdagen? Sannsynligvis ganske mye for ganske mange.

Hensikten med valgkampen er å tenne velgerne og få dem til å stemme. Årets valgkamp har vært en drøm for kommentatorer og andre som liker det politiske spillet, men jeg er svært usikker på om årets utgave virkelig tenner velgerne. Svært mange oppgir at de ikke har bestemt seg. Lojaliteten er lav i mange partier. Det vil ikke overraske om vi får se lav valgdeltakelse 11. september.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sperregrensebingo - fem små partier kan avgjøre valget

Valgkampen har vært ganske spesiell. Regjeringsalternativene er uklare, det er svært jevnt mellom blokkene, og fem partier kjemper om å klare sperregrensa. I en slik situasjon er det nesten uunngåelig at regjeringsdiskusjoner og meningsmålinger får mye plass. Selv om hvert enkelt mediehus har en edruelig bruk av meningsmålinger, blir det samlede trykket voldsomt. Samtidig er det verdt å nevne at «meningsmåleriet» tok av først etter Arbeiderpartiets overraskende fall i august. Da ble dynamikken i valgkampen totalt forandret.

Samtidig har valgkampen vært påfallende fattig på saker. Bortsett fra distriktspolitikk, som har fått uvanlig mye oppmerksomhet i år, er det få saker som virkelig har festet seg og blitt snakkiser. Skole og helse, som vi vet at velgerne er mest opptatt av, har vært ganske så fraværende. Arbeidsledigheten er på vei ned, ulikhetsdiskusjonen tok aldri helt av. Litt skatt og litt miljø. Også Sylvi Listhaug da…

Uansett hvor langt ned på lista over saker innvandring er i årets valgkamp, handler svært mye om et eller annet vår omstridte innvandringsminister har sagt eller gjort. Det er helt utrolig hvor stor plass hun har fått. Eller rettere sagt, vi har latt henne få. Det virker åpenbart at Ap prøver å klebe de verste uttalelsene fra Frps urokråker på statsminister Erna Solberg og samarbeidspartiene Venstre og KrF. Med sterkt kritikkverdig omtale av 22. juli har også justisminister Per Willy Amundsen (Frp) stilt seg lagelig til for hogg.

Listhaug har den evnen at hun engasjerer, enten folk elsker henne eller hater henne. Motstanden mot henne begeistrer åpenbart velgere på venstresida. I sosiale medier ser det nå ut til at det viktigste argumentet for at de rødgrønne skal vinne, er å bli kvitt Listhaug. Det er også noe vi vet fra forskningen: Den indremedisinske effekten av negativ kampanje er stor. Det sier dessverre litt om engasjementet for sakene i den norske valgkampen. Og vår ferske meningsmåling fra Listhaugs hjemfylke Møre og Romsdal tyder på at all oppmerksomheten iallefall tjener Frp. Men hvordan tjener det den vanlige velger som har et mer avslappet forhold til Listhaug?

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Sylvi Listhaugs metode

Onsdag la analyse- og rådgivingsselskapet Zynk fram en stordataanalyse av valgkampen. Et av funnene deres var at alle partier tapte da tonen i valgkampen ble tøffere. Debatten om Sylvi Listhaugs besøk til Rinkeby i Sverige og Jonas Gahr Støres oppgjør med Frp førte til økt negativ og mindre positiv oppmerksomhet rundt samtlige partier. Zynk mener videre å se at ingen av partiene har klart å begeistre velgerne. Den negative omtalen av partiene har vært gjennomgående stor fra valgkampens begynnelse. Partiene hadde gjennomsnittlig høyere positiv skår og lavere negativ oppmerksomhet før valgkampen var i gang. Dersom dette stemmer, er vi mange som har litt av hvert å tenke på når denne valgkampen skal evalueres.

Det er heldigvis noen dager igjen å gjøre det på. Høy valgdeltakelse må være et mål, selv om de færreste føler at særlig mye står på spill.