Skrekk og gru er tidens melodi

Åndenes makt er ikke lenger forbeholdt B-kultur. Flere av årets beste filmer og tv-serier spiller på det overnaturlige med skrekkfilmgrep.

Forstyrret ung kvinne : Jennifer Lawrence og Javier Bardem i kinoaktuelle «Mother!» om en ung kvinne og hennes forfatterektemann i et skummelt hus på landet.Foto: Credit: Paramount Pictures

Saken oppdateres.

Overnaturlige krefter, skrekkhistorier og uforklarlige hendelser har alltid vært en sentral del av populærkulturen. Det er likevel ikke mange år siden filmer og tv-serier som beskjeftiger seg med sånt stort sett ble oversett i norsk offentlighet, og overlatt til et ungdommelig og antatt lite kvalitetsbevisst publikum.

Dette har heldigvis endret seg, samtidig som stadig flere svært gode og ambisiøse filmskapere lar seg inspirere av skrekkfilm og overnaturlige fenomen. I helga var det norsk kinopremiere på de nye filmene til Joachim Trier og Darren Aronofsky, henholdsvis Norges og en av USAs beste filmskaper(e).

Det er sikkert flere grunner til at Trier og Aronofsky spiller opp mot skrekkfilm i «Thelma» og «Mother!». Skrekkfilm er fortsatt en salgbar sjangerkategori i et kinomarked i endring. Skrekkfilm har lenge vært inngangsport for kreative filmskapere på jakt etter praksis og publikum. Det nye er at også etablerte filmskapere tar i bruk skrekkfilmgrep i filmer med flere lag og større ambisjoner enn mer formelpreget og tradisjonell filmskrekk.

Overnaturlige Thelma: Eili Harboe stråler i tittelrollen i «Thelma»Foto: Motlys AS / SF Studios

 

Det er fristende, om ikke helt riktig å kalle «Thelma» og «Mother!» for skrekkfilm for folk som egentlig ikke liker skrekkfilm. Noe av det samme gjelder to av årets beste filmer på norsk kino: Meksikanske «Det fremmede» om en kvinne som har sex med en alien og franske «Raw» om en kvinnelig veterinærstudent og vegetarianer som begynner å spise mennesker. Gode kvinneroller er ett trekk ved flere av disse filmene.

Det har neppe noen gang vært flere skrekkfilmer på norsk kino enn de siste åra. Mange av dem er verken særlig gode eller dristige, men også når det gjelder populær og god skrekkfilm er vi i en gullalder. Sist helg gikk over 70 000 nordmenn og så den nye filmversjonen av Stephen Kings «It» i åpningshelga på kino, en av de sterkeste åpningene på kino i år. I USA setter filmen rekorder. Det samme gjorde en annen av årets største og beste skrekkfilmer, «Get Out».

Både i Norge og i USA har «Thelma» og «Mother!» blitt sammenlignet med klassiske skrekkfilmer som Brian DePalmas «Carrie» (1976) og Roman Polanskis «Rosemary's Baby» (1968), to filmer som for lengst er kanonisert som klassikere uansett sjanger. I dag er det lett å glemme at da de kom, ble verken filmene eller sjangeren tatt alvorlig i Norge.

Blodig klassiker: Sissy Spacek som tenåring og mobbeoffer som slår blodig tilbake i Brian DePalmas klassiker «Carrie»(1976), som skremte norske kinosjefer og ikke ble anmeldt i de største norske avisene.Foto: Fra filmen «Carrie»

 

VG skrev i 1977 at «Carrie» ble vist «for sterkt bestyrtede kinosjefer», men at filmen likevel slapp gjennom sensuren med 18 års grense, og 16 meter klipp. Den ble satt opp som nattkino i de største byene og ikke anmeldt i de største avisene. Adresseavisen nøyde seg med følgende omtale: «Det heter at den unge regissøren, Brian de Palma har laget et mesterverk i beste Hitchcockstil. Selv om dette kanskje ikke er gudsens sanning, kan det være umaken verd å undersøke hvor stor overdrivelsen er».

Stort mer positiv var ikke avisen til Polanskis «Rosemary's Baby» etter premieren i 1969: «Hele saken er så tydelig spekulativt lagt opp. Filmen er ment å pirre storbymenneskers nerver. For så vidt er den en videreføring av tidligere skrekkfilmer, men her er banalitetene drapert i en teknisk og skuespillmessig god innsats», skrev anmelder Per Opøien.

Det har derfor skjedd en revolusjon når anmeldere trekker paralleller både til Bergman og DePalma i møte med Joachim Triers «Thelma». Det dristige, drøye bildespråket til DePalma og hans kolleger i den forrige gullalderen for skrekkfilm, på 70-tallet, er ikke lenger forbeholdt B- og C-film.

Det overnaturlige, urealistiske, men likevel skremmende er særlig egnet for film og tv. En av filmskaperne som alltid har spilt på marerittlignende filmspråk er David Lynch. Han overgår seg selv i så måte i årets tv-serie «Twin Peaks: The Return». Om vi ser film som et barometer på tiden vi lever i, er det ikke så rart at 2017 ser ut til å bli et merkeår: For skrekkfilmaktige fortellinger hvor det ikke er helt godt å si hva som skjer eller hvorfor. Mørke tider er gode tider for filmatisk gru.

Les også kommentaren om årets beste tv-serie, «Langt, langt ute til Lynch»

Gikk du glipp av disse?