Dystert langtidsvarsel for kommunene

Vegring, reformpause og reversering er det siste landets kommuner og fylker trenger nå. Da kan vi virkelig snakke om fire tapte år.

Saken oppdateres.

En halvveis vellykket kommunereform og en gjøkunge av en regionreform er noe av det som står igjen etter regjeringa. Betydelig kjærlighet og omtanke trengs for å ta reformene vel i havn. Signalene som har kommet så langt, er ikke oppløftende. Senterpartiet vant valget på reformmotstand og løfter om reversering. Ap-leder Jonas Gahr Støre varsler at tida for store forlik er over. På kommunalområdet er det lite å gråte over. Den store forliksviljen har vi sett lite til fra den kanten.

Da er det større grunn til å uroe seg for hva regjeringas gamle samarbeidspartier vil finne på. Med sitt krav om reformpause, lanserte KrF-leder Knut Arild Hareide valgkampens kanskje tristeste nyord. Det finnes vel knapt et område som har godt av å settes på pause. Det betyr ikke at man må være enig i ett og alt av reformenes innhold. Det viktigste er viljen til å gi våre kommuner og fylker struktur og oppgaver som gjør dem bedre rustet til å møte framtida. I glasskula skimter vi en hverdag med en mer slunken offentlig pengepung, tøffere klimainnsats, mangel på arbeidskraft og et skrikende behov for å bruke ressurser smartere. Det siste kommunesektoren trenger nå, er stillstand.

LES KOMMENTAREN: «Føleri-partiene» KrF og Venstre har mye å lære av sin gamle sentrumskamerat

Regjeringa kan prise seg lykkelig over at den har tatt et skikkelig jafs allerede. Mulighetsrommet for reformer i det nye Stortinget blir nok trangere. Det er det liten grunn til å juble over. De igangsatte reformene bærer preg av å være halvferdige. Selv om det har skjedd en historisk gjennomføring av frivillige sammenslåinger, vil Kommune-Norge fortsatt være et lappeteppe av små og store kommuner med svært varierende evne til å løse sine oppgaver. Mange kommuner er helt avhengig av interkommunalt samarbeid, ikke bare de som er «ufrivillig» små, som øykommuner og andre der avstandene er og blir for store. Et argument for mange av de nye, sammenslåtte kommunene har vært at de ønsker å drive mindre med interkommunalt samarbeid. Vi ser her konturene av store interessemotsetninger, og at dette kan bli krevende mange steder.

Selv om kommunereformen er mye mer vellykket enn sitt rykte, skjemmes den av et par feilgrep. Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) skulle aldri startet med å forespeile kommunene nye oppgaver. Da de nye oppgavene ikke var særlig fristende, fikk landets ordførere et kjærkomment påskudd til å takke nei. Men behovet for en kommunereform var overmodent uten én eneste ny oppgave.

LES LEDEREN I ADRESSEAVISEN: En tung uke for Oslo

Reformen svekkes også av tilfeldig og dårlig begrunnet tvang. Regjeringa sa at den kun skulle gripe inn der spesielle forhold tilsa det, som at enkeltkommuner blokkerte for en fornuftig sammenslåing. Likevel lot de seg friste til å bruke makt i enkelttilfeller. Et eksempel på dette er namdalskommunene Nærøy, Vikna, Leka og Bindal, der tre av fire kommuner hadde sagt nei i folkeavstemning. Her er det ingen spesielle hensyn som tilsier at regjeringa skulle ty til tvang. Selv om man kan argumentere for at det er en fornuftig sammenslåing, er den ikke mer fornuftig enn de fleste andre sammenslåinger her til lands. Det gir motstanderne av reformen vann på mølla, ei mølle som har godt driv allerede. Det spørsmålet alle stiller, er om KrF vil støtte reversering av tvang i kommunereformen nå som regjeringa har mistet flertallet. The answer is blowin' in the wind.

Verre er framtidsutsiktene for fylkeskommunen. Nå klarte Venstre og KrF å få på plass en regionreform, men noe kjærlighetsbarn er den ikke. Den bærer preg av å ha to småpartier som både fødselshjelper og aleneforsørger. Ikke bare er regioninndelingen vilkårlig, på grensa til komisk. Også de nye oppgavene regionene er lovet, er puslete og små. Det er et dårlig utgangspunkt for trønderne som i høst tar steget inn i et samlet Trøndelag. Det finnes knapt en sjel som tror at denne reformen er det som skal til for å gi landet et regionalt nivå med tyngde og gjennomslag. All ære til KrF og Venstre, men her trengs det mer politisk kraft. Men hvem som skal ta ansvar for regionenes skjebne i dette politiske landskapet, er ikke lett å se. Det virker lite sannsynlig at Ap eller Sp vil løfte en finger for å berge stumpene av noe regjeringa har stelt i stand.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Fylkeskartet ligner noe forhandlerne ble enig om på tampen av et langt møte med lavt blodsukker og lite oksygen igjen i rommet

Reformer vil bli stadig mer nødvendig, men i det nye Stortinget vil de nok lide under å være «tangled up in blue».


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.

Gikk du glipp av disse?