«Du må pusse tennene.» «Du må komme deg i seng.» «Du må stå opp i rett tid.» En gang måtte jeg leve med slike beskjeder fra morgen til kveld.

Jeg var ikke myndig, og det var mye jeg måtte. Jeg måtte godta at foreldrene mine bestemte. Nå er jeg voksen og har vært det i opptil flere år. Jeg godtar ikke lenger å bli beordret. Jeg bestemmer selv.

Likevel er det fortsatt noen, ikke minst i min egen avis, som forteller meg at jeg både det ene og det andre. «Ti kriminelt gode serier du må få med deg i påska,» skrev adressa.no. Kolleger mener altså at jeg må sitte ved en skjerm hele påska. Nei, jeg må ikke det.

Adresseavisen har gitt meg utallige andre beskjeder, om «sju Venstre-vedtak du må få med deg», «12 apper du må ha når du bor i Trondheim» og mye annet. Like ille er denne ordren fra Turistforeningen: «Disse 13 turene i Midt-Norge må du ikke gå glipp av». Må jeg ikke? 13 turer er mye. Jeg rekker ikke alt.

Hver helg får jeg gjennom ulike kanaler beskjed om en rekke gjøremål jeg ikke kan sluntre unna, flere filmer og TV-serier jeg må se, utallige treningsøvelser jeg må pine meg gjennom, ti byer jeg må besøke og nye matretter jeg må forsøke. For ikke å snakke om at jeg hele tiden får beskjed om «løp og kjøp», et uttrykk som er så utslitt at det bare er en vits.

Ordkombinasjoner som «du må få med deg», «du må se» og liknende, gir millioner av treff på Google. Forstår ikke annonsører og mediefolk at slikt bare skaper trass?

Jeg sier som Per Petterson: Jeg nekter.