En svær mann

Erik Bye var så stor at det ikke ble snakket høyt om drikking og tafsing.

Bye på Sverresborg: Fra sankthansfeiring på Sverresborg 1965, Erik Bye(t.h.) med Otto Nielsen og Birgit Strøm. Biografien «Erik Bye» vil skape ny interesse for en av de store norske kulturpersonlighetene, skriver vår kommentator.Foto: Adresseavisens arkiv

Saken oppdateres.

Denne uka kom Asbjørn Bakkes biografi om Erik Bye. Den vil gi ny interesse for en gigant i norsk etterkrigstid. Som visesanger og NRK-profil i en mannsalder har Bye levert norsk lyd, musikk, tekster og bilder, som blir stående.

I boka heter det at det var én ting han aldri snakket om og sjelden ble spurt om, selv om det var allment kjent: drikkingen. Bye kunne bli tafsete mot kvinner når han hadde drukket, ifølge biografien. Drakk gjorde han ofte.

Jeg møtte aldri Erik Bye, men et av intervjuene jeg er mest glad for å ha gjort, var med hans beste venn og samarbeidspartner gjennom mer enn 40 år: Orkesterleder og komponist Willy Andresen.

Over en «pinne» som han kalte glasset med brunt brennevin og vann, snakket vi om hans forhold til Bye som nylig hadde gått bort. Andresen sa at Bye mislikte å bli kalt «Høvding», at han neppe ville likt tittelen «Giganten» heller, på dokumentarfilmen om Bye.

Andresen fortalte at han og Bye alltid tok en pinne etter konserter, men at det sjelden var snakk om fyll, mer om «bluss på lampa». Vennskapet startet da Bye i 1959 ga ham en tekst og lurte på om Andresen kunne skaffe en komponist. Trenger vi det da? spurte Willy og satte seg ved pianoet. Dermed var «Anna Lovinda» klar. Og et kunstnerisk samarbeid som varte så lenge Bye levde. Et lykketreff i norsk kultur.

Les også intervjuet «En pinne med Willy»

Gikk du glipp av disse?