Kronikk

En modig reformator som også var reaksjonær

Avlatshandelen er Satans verk, og paven er Antikrist, mente Martin Luther. Paven svarte med å lyse ham i bann.

Ved troen alene: Martin Luther erfarte Jesu ord: Din tro har frelst deg. Dette satte han seg fore å formidle. Og det ble en trussel mot pavekirkens forretningsidé. I dag finner man de 95 tesene på en kirkedør i Wittenberg.Foto: HANNIBAL HANSCHKE, Reuters

Saken oppdateres.

Forfatteren Atle Næss har skrevet en biografi om Martin Luther. I boka «Om reformasjonen og munken som trosset keiser og pave» anskueliggjør Næss det religiøse klima og tidsånden som reformasjonens fremste tenker gjorde opprør mot, for 500 år siden.

LES OGSÅ: Mannen som lærte oss å jobbe hardt

31. oktober 1517 hamret ikke munken Martinus Luther de berømte 95 teser opp på kirkedøren i hjembyen Wittenberg, som tradisjonen sier. Han sendte dem i posten til erkebiskopen. De var runde i formen, og kunne invitere til teologisk debatt, men var like fullt et generaloppgjør med den katolske kirkes praksis med salg av syndsforlatelse.

Tesene var forsøksvis holdt i en ydmyk tone, noe som ikke falt munken naturlig, og kritikken lot seg ikke undertrykke: «Å kjære Gud, slik blir sjelene som er i Deres varetekt, dyreste fader, veiledet inn i døden. Et strengt og stadig voksende regnskap vil bli avkrevd Dem».

Etter en slik kraftsalve var det til liten hjelp å understreke egen ubetydelighet vis-à-vis den kirkelige autoritet.

Deretter ble tesene spikret opp på Wittenbergs kirkedør, så alle kunne lese dem.

Hva slags mann var egentlig Martin Luther? Dette forsøker – og klarer – Atle Næss i sin biografi å gi svar på.

LES OGSÅ: Kongen og kronprinsparet var begeistret etter festgudstjenesten

Tidligere i vår kronikkserie om reformasjonsjubileet: Reformasjonen og vårt folkestyre og Alle vi som arvet Luther

10. november, 1483, i den vesle sachsiske byen Ensleben ble Margarete Lindemann og Hans Luder foreldre for første gang, og tradisjonen tro ga de barnet navn etter dagens helgen. Familien tok sikte på juristutdannelse, men from som han var, skuffet han foreldrene, og gikk inn i Augustinerordenen. Det er nå det demrer at den katolske kirkes forretningspraksis ikke er i tråd med Herrens vilje.

Tvert imot, kommer han frem til. Avlatshandelen er Satans verk, og paven er Antikrist. Paven svarte med å lyse ham i bann.

I Atle Næss’ omfattende biografi og tidsbilde følger vi den unge munken gjennom personlige kriser som alle blir springbrett til personlig utvikling, nitide bibelstudier og akademisk dannelse, frem til han står frem som professor i Wittenberg.

Den ennå unge mannen som har avlagt kyskhetsløfte, fremstår som litt av en livsnyter, dog en med evne til selvransakelse og -refleksjon.

LES OGSÅ: Luther hadde betydning for vitenskapsaktiviteten i Trondheim

Kanskje er det nettopp disse personlige egenskapene som bidrar til at han så høylytt kan tale mot den fremtredende dobbeltmoral i kloster- og kirkeliv.

Forfatteren tegner portrettet av en uredd mann og begavet retoriker, en flittig skribent med ordet i sin makt, og et budskap formidlet i enkelt, lett tilgjengelig språk som fattigfolk lett gjorde seg opp en mening om, og i neste instans, sluttet seg til.

Men altså, først og sist fremkaller Næss bildet av en modig mann som uavbrutt holder dommedag over seg selv, og som gjennom studier, bønn og meditasjon, med tiden konkluderer med at det er bønn og oppriktighet, ikke gjerninger som leder den troende til salighet.

LES OGSÅ: Alle vi som arvet Luther

Han skriver: For selv om jeg levde som ulastelig munk, kjente jeg meg som en synder for Gud og var urolig i min samvittighet. Jeg maktet heller ikke å stole på at jeg hadde blidgjort Gud gjennom mine satisfaktoriske gjerninger. Jeg var full av uvilje mot Gud. (…) Nå kjente jeg meg nesten som om jeg var født på ny, som om portene til paradis hadde åpnet seg, så jeg kunne gå inn. Nå viste hele Skriften seg med et annet ansikt for meg.

Martin Luther erfarte Jesu ord: Din tro har frelst deg. Dette satte han seg fore å formidle. Og dette ble en trussel mot pavekirkens forretningsidé.

Tidligere i vår kronikkserie om reformasjonsjubileet: Reformasjonen og vårt folkestyre

I middelalderen var dette med pilegrimsferder så til de grader satt i system at det ble rene turistindustrien, og de som tjente på det, var kirken. Ifølge et skriv som utgikk fra pavestolen i 1487 kunne etterlatte endatil kjøpe for lengst døde slektninger ut av skjærsilden, og « … man kan kanskje se dette i sammenheng med utviklingen av prinsippene for moderne regnskapsførsel med debet og kredit, som fant sted i Italia noenlunde samtidig.»

Den velinformerte biografen belyser dette med et hjemlig eksempel: «Pilegrimsferdene til Nidarosdomen ga en avlat som tilsvarte ett års opphold i skjærsilden for dem som besøkte kirken til jul, påske, pinse, Kristi himmelfartsdag eller treenighetssøndag, men bare 100 dager for sankthans …».

Den brysomme rabulisten oppfordret til å kutte bort «ytre gjerninger, da de fører til at folk neglisjerer sine hverdagsplikter og i stedet fyller opp pavens kasse».

Les også: Reformasjonsjubileet har kokt bort i kålen ved NTNU på grunn av angst for at det ble «for mye»

Mot uvesenet stiller han opp enkeltmennesket, fordi «alle kristne er i sannhet av geistlig stand»! Mer sentralt var den enkeltes forhold til Gud, og viktigere enn å ytre handling, var det å skjøtte sine hjemlige plikter. Selv om han var en mann som i mangt gikk ut over tidens gjengse tenkning, og bidro til å skape tidsånden, var han, dessverre, også barn av sin tid. Det ga seg utslag i – paradoksalt nok – klokkertro på verdslig autoritet, der hovedtesen ble at en verdslig myndighet er innsatt av Gud. Resultatet av denne dypt reaksjonære ideen ble at han under det dramatiske bondeopprøret i 1525, stilte seg på maktens side og ga sin tilslutning til en ren massakre av fattigfolk.

Enda verre var hans syn i jødespørsmålet, hvilket han også, utrettelig, skrev bøker om. Med disse ble han en viktig ideologisk bidragsyter til jødeforfølgelsene i århundrene som fulgte, og som kulminerte i holocaust.

Uten disse skamplettene på rullebladet ville Martin Luther, noe Atle Næss viser, vært å betrakte som en enda mer lysende tenker og reformator.



Tidligere i vår kronikkserie

om reformasjonsjubileet:

30.10: «Reformasjonen og vårt folke-styre» av stortingspresident Olemic Thommessen.

31.10: «Alle vi som arvet Luther» av preses Helga Haugland Byfuglien og biskop Herborg Finnset.

01.11: «Luthers betydning for den første vitenskapsaktiviteten i Trondheim»av Hroar Klempe.30.10:

«Reformasjonen og vårt folke-styre» av stortingspresident Olemic Thommessen.

31.10: «Alle vi som arvet Luther» av preses Helga Haugland Byfuglien og biskop Herborg Finnset.


Hør våre kommentatorer snakke om trafikk og restriksjoner i Midtbyen, nettkampanjen #metoo og innholdet i skolen

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter


Ønsker du å motta aktuelle meninger i innboksen?

Abonner på nyhetsbrevet mitt og få ukentlig innblikk i hva jeg mener er viktige debatter og interessante meninger, både i Adresseavisen og hos andre. -Tone Sofie Aglen, politisk redaktør i Adresseavisen.


Fortfatter Fartein Horgar  
            (Foto: KRISTIAN HELGESEN)

Fortfatter Fartein Horgar Foto: KRISTIAN HELGESEN

Gikk du glipp av disse?