Den patetiske jakten på egen ungdomstid

Vi flokker oss om forsøk på å gjenskape høydepunkt fra nær fortid. Det har neppe eksistert mer navlebeskuende folk i dette landet enn oss.

Reprise på storkamp: Kjetil Rekdal jubler uhemmet etter å ha gitt Norge ledelsen i kampen mot Brasil i VM i 1998. Vår kommentator mener neste års «omkamp» med gamle helter på Ullevål er et uttrykk for Norge på sitt mest nostalgisk navlebeskuende.Foto: Sigurdsøn, Bjørn, NTB scanpix

Saken oppdateres.

Denne uka kom en nyhet som fikk Aftenposten til å slå på stortromma. Neste sommer skal det spilles omkamp mellom Norge og Brasil på Ullevaal, med samme spillere og kommentator som da Norge slo Brasil i VM i fotball i Frankrike i 1998. For et par måneder siden ble det kjent at neste sommer skal deLillos fremføre sitt album «Neste Sommer» fra 1993 i sin helhet på Pstereo-festivalen. 90-tallet er tilbake. Det har neppe blitt bedre siden sist, selv om det kan virke sånn.

Én av grunnene til at Oslo-avisen brukte mye av fredagsutgaven til å fortelle om en kommende fotballkamp mellom aldrende og tilsynelatende til dels utrente menn, er nok at avisen også er arrangør av kampen. I en sterkt ladet kommentar, nesten like fylt av patos som hans berømte åpne brev til Facebook-sjef Mark Zuckerberg i 2016, forteller redaktøren av Aftenposten, Espen Egil Hansen(52) om sitt personlige forhold til «trolig det største øyeblikket for norsk idrettshistorie».

Foto: Illustrasjon: Karl Gundersen

 

Egentlig er det ikke overraskende at storkampen fra 20 år tilbake minnes med omkamp. Innenfor musikk og film har det blitt en egen del av underholdningsindustrien å spille på publikums ønske om å gjenoppleve varianter av sangene de hørte og bildene de så for 20–30 år siden. Stadionkonserter og festivaler kunne neppe eksistert uten den nostalgien. Det spesielle for vår tid, er at retrodyrkingen får stadig mer dominerende plass.

Det er ikke noe nytt at folk mimrer, med store fellesopplevelser i sport og kultur som inngangsport til tapt ungdomstid. Det er snart en mannsalder siden avdankede britiske fotballspillere og internasjonale artister fra 60- og 70-tallet begynte å turnere i bygd og by. Det la noe av grunnlaget for vår tids forståelse av det ekspanderende ordet «folkefest».

Da jeg var ung, før i tida, på 70-, 80-, 90-tallet. Slik er det fort gjort å starte setninger eller historier, enten man snakker med jevnaldrende eller vil framstå som nestor for noen som er yngre og ikke var der da ting virkelig skjedde.

Da jeg var ung, på 70-80-tallet var jeg mildt hoderystende til en gjenganger av et program på NRK som utelukkende handlet om mimring. Det het «Husker du?», hadde en gammel mann som programleder i et show hvor det ble sunget og nynnet sanger som låt som om de var 20–30 år gamle. Minst. Som tenåring fikk programmet meg til å se med skrekk på å bli gammel. Nå driver vi som er i 40-60-åra og resirkulerer våre «Husker Du»-opplevelser i et omfang ingen har vært i nærheten av tidligere.

Det er nesten synd på dagens ungdom som må stå ut med alt dette. Bare nesten, fordi jeg frykter at når jeg blir gammel, vil dagens unge plage oss som er igjen om mulig enda mer. Tanken på Marcus og Martinus på Sverresborg sommeren 2037 ligger alt som en mørk sky over pensjonisttilværelsen.

Les også «Nå kommer 80-90-tallet og tar oss»

Ønsket om å gjenskape eller gjenoppleve lyden eller bildene fra 20–30 år tilbake er lett å forstå. Sterke inntrykk fra den tiden da vi var mest mottagelige for sånt, er grunnlaget for mye kunst og populærkultur. Hvor godt eller vellykket det er å møte gamle opplevelser i en ny tid, er en annen sak. Å oppleve DumDum Boys spille albumet «Pstereo» på Marinen i fjor var en historisk opplevelse på godt og dumt.

Å se noen av ansiktene fra 1990 på og foran scenen, til sanger som i like varierende grad hadde taklet tidens tann, gjorde meg like beklemt som begeistret. Det er gode grunner til at bandet vanligvis ikke har «Chop Suey» og «To Tomme Hender» på settlista. «Jeg har huet fullt av minner som har gått av moten», heter det lite forutseende i sistnevnte.

De fleste nordmenn som var over fem år i 1998 husker sannsynligvis da vi scoret mot Brasil i Marseille. Hvis ikke har de hatt rikelig anledning til å bli minnet om det i åra som har gått. Sjefredaktøren i Aftenposten sammenligner det å få til en ny kamp mellom Rekdal & co. mot Ronaldo & co. med en gjenforening av Abba eller å skape demokrati i Nord-Korea.

Det hadde vært hyggelig med demokrati i Nord-Korea, kanskje særlig for nordkoreanerne. Når det gjelder Abba, håper jeg for egen og deres del at de aldri lar seg friste til gjenforening, selv om det kan tyde på de er delvis på glid.

I fjor sommer sto medlemmene av Abba sammen på en scene for første gang på 30 år og framførte én sang sammen på en privat galla i anledning 50-årsjubileet for første møte mellom Björn Ulvaeus og Benny Andersson. Det snakkes om et mulig comeback på scenen i virtual reality-form i 2018.

Noe av magien rundt Abba ligger nettopp i at de ikke har gitt etter for fristelsen og pengene for gjenforening. Dermed lever de og musikken fortsatt som et perfekt tidsbilde fra 70-80-tallet. Statusen til Beatles ville neppe vært like stor om de hadde latt seg gjenforene. De beste bandene blir ikke gjenforent. De huskes varmt for da de var som best. Sånn er det nok med gamle fotballspillere også.

Les også kommentaren «Det begynner å gå seg til»

Gikk du glipp av disse?