Det er nok enklere å spørre prestekragen om råd enn hele partiet Venstre.
Når Venstre samles til landsstyremøte i helga får i det minste kommunikasjonsrådgiverne deres det travelt. Om Venstre går inn i regjering eller ikke, har vært snakkisen i det politiske miljøet i høst. Oddsen for at Venstre går i regjering har falt kraftig skal en tro bookmakerne (den lille gruppa av politikere, kommentatorer og journalister som er opptatt av sånt). Etter budsjettbråk og samarbeidsproblemene i fjor høst hadde få trodd at det var realistisk. Nå er tonen en annen.
Vil du ha ukas meninger fra Adresseavisen gratis i innboksen? Meld deg på mitt nyhetbrev via denne lenken
Men med Venstre er det en ting som er sikkert, og det er at ingenting er sikkert. Der det er to venstrefolk samlet finnes det to meninger. Minst. I dette spørsmålet er meningsmangfoldet på nivå med en botanisk hage. Ingen av fylkeslederne som Klassekampen har snakket med motsetter seg at Venstre skal gå fra «sonderinger til forhandlinger», politikerspråk for å gå fra uforpliktende flørting til å snakke alvor om å kjøpe ringer. Det er slett ingen grunn til å tolke dette som et klarsignal. KrF valgte å ikke å gå i forhandlinger fordi de fryktet at «bordet fanget». Venstre har bundet seg til den borgerlige masten og er så godt som forpliktet til å prøve.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Partiet kan lage trøbbel for regjeringa, men det virker som de har aller mest problemer med seg selv
Venstres kommunalråd i Trondheim, Erling Moe, har tatt til orde for at Venstres verdimessige profil vil forvitre med Frp. Tidligere har stortingsrepresentant Jon Gunnes sagt at han ikke kan se velgerne i øynene dersom partiet går i regjering med Frp. Det er lett å forstå hva de mener. Forholdet mellom Frp og Venstre er anstrengt. For mange i Frp er Venstre den lille, irriterende gneldrebikkja med selvbilde på størrelse med et fotballag. Venstrefolk ser på Frp som den skitne bastarden som ikke er blitt stueren. Er det noe som provoserer Frp, så er det den nedlatende tonen fra bittelillevenstre. Gjennom stortingsarbeid og i byer de styrer sammen har partiene vist at motsetningen er mindre når de faktisk samarbeider. De trenger ikke å elske hverandre, men de må tåle å leve sammen.
De grunnleggende problemene til Venstre og Frp er at avstanden er stor på to særlig krevende områder – innvandring og klima. Der det er mulig å finne kompromisser i de fleste saker ved å pøse på mer penger, handler dette om mer grunnleggende motsetninger. Kall det gjerne verdikonflikter. Resultatet av sonderingene vil vise hvor store forskjellene mellom partiene faktisk er. Selv om den politiske avstanden ikke nødvendigvis er stor, så er retorikken tidvis svært forskjellig. Det har vært så påfallende stille rundt Sylvi Listhaug etter valget at man kan lure på om hun har fått munnkurv for ikke å klusse til budsjett- og regjeringsforhandlinger.
Det er lett å peke på årsaker til at Venstre bør holde seg utafor. De siste fire årene som støtteparti har likevel mest av alt vært en levende demonstrasjon av hvorfor partiet bør søke regjeringsmakt. Selv om Venstre har fått betydelig gjennomslag, er det vanskelig å synliggjøre seire og få ære som fortjent. Velgeruttelling har de heller ikke fått. Eksempelvis har Venstres mann i Nord-Trøndelag, André Skjelstad, fått betydelig gjennomslag, men det er en godt bevart hemmelighet for de fleste trøndere. Ingen har heller lagt skjul på at det har vært frustrasjoner. Venstre og KrF får stort sett oppmerksomhet når de kjefter og krangler med regjeringa. Lite tyder på at velgerne liker det noe særlig.
Venstre har åpenbart skiftet kurs etter katastrofelandsmøtet i Ålesund der partiet ble foreslått nedlagt av Aftenpostens Frank Rossavik. Som Trine Skei Grande sa i sin tale: «Vi er ikke akkurat på vårt beste når vi blir litt arrogante og litt bedrevitende.» Venstre har tilsynelatende lyktes bedre som et konstruktivt opposisjonsparti.
LES OGSÅ KOMMENTAREN: Politikernes to tunger
Når det snakkes om regjeringsdeltakelse i Norge, har man lett for å dvele ved alt det vonde og vanskelige. Man skitner til sine hender og mister sin sjel, som det gjerne heter. Det er lett å glemme at det aller viktigste for et politisk parti er å søke makt. Det gjør man som hovedregel aller best i regjering. Noe for øvrig alle partier burde prøve innimellom. Se bare på hvordan Frp har utviklet seg og vokst fra de fleste barnesykdommene de siste fire årene.
Regjeringsdeltakelse kan også være en vitamininnsprøyting for blodfattige partier. Venstre har mistet flere av sine unge, dyktige politikere og sitter igjen med en stortingsgruppe bestående av sju voksne menn og partileder Grande. I regjering har de mulighet til å bruke partiets mange talenter, bredde ut sin politikk og bygge nye profiler. Det er heller ikke rart at drømmen om en statsrådspost står høyt i kurs hos mange. Det skulle bare mangle.
Takhøyden, meningsmangfoldet og det nesten totale fraværet av partipisk er Venstres mest sjarmerende trekk. De neste dagene vil de nok oppleve at det også er litt brysomt.