Men nå ser jeg en endring i folks bevissthet som trolig skyldes at klimaendringene blir konkrete og noe man må forholde seg til og kanskje kan det utløse handling?
På bensinstasjonen traff jeg like før ferien min opponent på doktorgraden, for øvrig i øsende regn. Vedkommende er berømt professor og har perspektivene i orden. Han sa: «Du veit det går over, alt det pratet om klimaendringer og oppvarming. Vi er jo på vei inn i ei ny istid, så det her er bare krusninger i forhold til det vi vil oppleve fremover.»
Perspektivet er i tusenårskategorien. Og han har rett i at i slike tidshorisonter, blir fire-seks grader oppvarming over noen skarve hundre år stakkarslig. Problemet er at det blir for kaldt, og i så måte er litt mer CO2 nærmest som å slenge noen vedskier på peisen for å holde varmen.
Bryllup er også en god arena for å treffe andre mennesker. Her ble jeg møtt med et annet perspektiv som satte spørsmålstegn ved hele koblingen mellom menneskeskapte klimagassutslipp og klimaendringer. «Det finnes ikke bevis for at klimagasser har noen som helst kobling med klimaet. Det er havets påvirkning og solas luner som avgjør hvordan klimaet blir.»
Dette er «høna og egget»- diskusjonen innen klima. Er det temperaturen som driver opp CO2-nivået, eller er det omvendt? Men, at det foregår en oppvarming, er i hvert fall begge mine samtalepartnere enige om.
Jeg tok de to ekstrempunktene med meg i bagasjen på panikkreise til sol og varme, sammen med en ny bok som heter «2052 – A Global Forecast for the Next Forty Years». Forfatteren er Jørgen Randers, en av forfatterne bak rapporten «Limits to growth». Den kom for 40 år siden og ble et grunnlag for Brundtland-kommisjonens arbeid.
Den nye boka søker å analysere seg frem til hvordan verden vil være om 40 år. Det er selvsagt ikke mulig å regne seg nøyaktig frem til dette. Men med et sett av kvalifiserte antagelser, er det mulig å få fram karakteristiske trekk ved verdenssamfunnet i 2052.
Et viktig trekk er at befolkningsveksten avtar, og at vi aldri blir ti milliarder mennesker, snarere rundt åtte milliarder rundt 2040. Dette er godt nytt. Antall mennesker er den drivende kraften bak de fleste størrelser her på jorda; Deriblant utslippet av klimagasser. Det triste er at Randers mener vi ikke kommer til å klare å redusere utslippene nok til å redusere oppvarmingen til to grader. Vi kommer til å se en økning på to grader allerede i 2052. Dette er på grensen til det som antas å være det maksimale metanhydratene og organisk materiale under permafrosten i Sibir tåler før de smelter eller brytes ned og frigjør massive mengder metan, noe som vil forårsake enda høyere temperatur- en selvforsterkende effekt.
Problemet er ifølge Randers at vi ikke har perspektiver nok i beslutningsprosessene: Beslutninger blir hele tida fattet ut fra korte tidshorisonter. En statsråd som utformer politikk i et 50 års perspektiv, vil raskt bli byttet ut fordi dette perspektivet ikke gir effekt i måleperioden på fire år.
James Hansen, en av de fremste klimaforskerne i verden, sier at det er statistisk bevist at årets vær er unormalt, at denne trenden er påviselig siden 1950 tallet – og at den påvirkes av våre utslipp. Hvordan spår så klimamodellene at været skal bli i Norge i framtida. Jo; Varmere, villere og våtere er en sammenfatning og vi snakker her om fremtidens vær.
Men en endring er kanskje på gang. Ufrivillig har jeg i sommer blitt klagemur for folk som sier at det må være en kobling mellom ekstremværet vi nå ser og klimaendringer. Du skal se at vi med dette året i minnet, nærmer oss «mot normalt» som Leif Juster sa i sin udødelige sketsj. Og at dette kan få pendelen til å snu igjen – fra likegyldighet til klima og klimatilpasning til høy oppmerksomhet. Kan hende får vi da et handlingsrom for perspektiver utover fire år.