Det var ikke noe mer å gjøre med.
Hverken barn eller voksne syntes dette var gøy. Katter har ikke ni liv, de har ett og det varer ikke særlig lenge. Da min mann kom hjem kunne han fortelle at han hadde fått spørsmål om han ville ha katten gravlagt i en minnelund. Minnelund? For en katt? Det var en ukjent problemstilling for en som var vokst opp på et småbruk i Romsdalen. Nei, noen minnelund skulle han ikke ha, selv om situasjonen var vemodig nok.
Min mann skulle altså ikke ha noen minnelund til katten, og gikk derifra med en følelse at han hadde gitt et svar som samtidig signaliserte at han ikke var glad i katten. Var ikke katten en gang verdt de kronene plass på en minnelund kostet? Betydde ikke katten noe for ham?
Jeg kom på denne historien her jeg sitter og leser om boka «I boks – den lille matpakkeboka», som skal ha solgt som «varmt speltbrød». Boka skal gi «inspirasjon til kjappe, gode og sunne nistepakker som det er enkelt å lage i en hektisk hverdag». Den er altså et bidrag til å dempe tidspresset mandag-fredag i tidsrommet 07.00-08.30 i norske småbarnsfamilier. Da skal mor (ja, mor) kutte opp all verdens frukt og grønnsaker, ikke i terninger, men i figurer. Hjerter, biler, hester, roser. Og bokstaver formet som små hilsninger til barnet. Men det kan bli dårlig med appelsiner i designermatpakkene. Ikke så enkelt å forme dem til figurer.
Hvis det er slik at vi alle nå må lage designermatpakker, er det greit å få en bok som gir tips og råd, slik det er greit at det følger bruksanvisning med flatpakken fra Ikea. Det sparer opplagt tid. Men hvis vi har som utgangspunkt at vi ikke må lage designermatpakker, da er en slik bok og et slikt fenomen med på å forverre tidsklemma snarere enn å lette den.
Designermatpakkefenomenet har opplagt en etisk side, eller har foreldre sluttet å minne barna sine på at ikke alle barn har det privilegium det er å spise seg mett? Hvis grønnsakene må formes som orkideer for at barna skal spise dem, blir gapet mellom den rike og fattige verden helt parodisk. Men fenomenet har også en annen side. Kan jeg som mor la være å følge denne trenden hvis nesten alle gjør det? Det kan jeg selvsagt, men jeg vil komme til å føle presset. På samme måte som min mann følte at han signaliserte at kattens død ikke hadde noen betydning, kan jeg få en følelse av at jeg signaliserer at jeg jeg ikke bryr meg nok om mine barns ve og vel når jeg ikke tar meg tid til å forme trønderfårpølsa som en bil og eplebitene som Super-Mario.
At vi kjøper varer og tjenester for å vise vår egen sosioøkonomisk status er ikke noe nytt fenomen. Det iøynefallende eller prangende forbruket ble først beskrevet at den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblen i 1899. Nå er det ikke bare rikdom vi skal vise, vi skal vise hvilke praktfulle mennesker vi er, uavhengig av hvor mye penger vi har. Designermatpakker er ikke bare mat, og kanskje ikke engang først og fremst mat. Det er et signal om at man er en fantastisk mor som setter sine barns først. Og hva tenker vi om mødre som ikke setter sine barn i første rekke? Dette er ikke bare et budskap til avkommet, som trøstig legger i vei med den forseggjorte matpakken i sekken. Det er like mye et budskap til resten av omgivelsene at man skjærer ut hvitosten i bokstavene «elsker deg».
Det finnes så mange disipliner å konkurrere innenfor, både i privatlivet og på jobb, kunne vi ikke ha skjermet matpakka for konkurranse og bare nøyd oss si at bortsett fra sjokoladepålegg, kaker, knekk og sukkertøy er alt lov? Klart barna skal settes først, men må de settes på en pidestall?