Norge har fått sin yngste statsråd noen gang, den våkne og dyktige HadiaTajik, 29 år og den første bekjennende muslim ved Kongens bord. Tajiks foreldre innvandret fra Pakistan en gang i 70-årene.

Omtrent samtidig som Hadia Tajik ble utnevnt til kulturminister, utlovet den pakistanske jernbaneministeren, Ghulam Ahmed Bilour, en belønning på 100 000 dollar til den som klarer å ta livet av mannen bak filmen «Innocence of Muslims». Filmen, som er produsert i USA, spotter profeten Muhammed og har opprørt den muslimske verden, som har svart med voldelige demonstrasjoner, mordbrann og drap. Dessuten: Samtidig som vår nye kulturminister for første gang viste seg på Slottsparken i Oslo, samlet noen tusen mennesker seg i den pakistanske byen Mardar etter fredagsbønnen, marsjerte til den kristne kirken i byen, tente på kirken, hjemmet, skole- og kontorbygningen til biskop Peter Majeed, som for øvrig ble prestevigslet i Oslo, hvor han studerte på Diakonhjemmet.

Når det gjelder den pakistanske jernbaneministeren, appellerte han spesielt til terrororganisasjonene Taliban og Al-Qaida om å kjenne sitt ansvar for at filmprodusenten blir tatt av dage og Profetens ære gjenopprettet.

Jernbaneministeren er ingen enslig hauk i Pakistans politiske liv. I fjor ble landets eneste kristne minister, katolikken Shahbaz Batti, skutt og drept av terrorister. Batti mente å kunne klare seg uten livvakter, men det er ikke sikkert at livvakter ville ha hjulpet, for kort tid etterpå ble også guvernøren i Punjab, Salman Taseer, skutt og drept – av sin egen livvakt. Både Batti og Taseer hadde tatt til orde for oppmyking av den pakistanske blasfemislovgivningen, som gir dødsstraff for den som fornærmer Profeten.

Det hører med til historien at etter disse drapene, er det ikke de drepte, men drapsmennene som hylles. De fundamentalistiske partiene ønsket drapene velkommen, innenriksministeren påtok seg egenhendig å skyte alle gudsbespottere, hundrevis av jurister ga guvernørens drapsmann sin fulle støtte, flere moskeer nektet sine medlemmer å delta i bønn for de drepte – og den pakistanske regjering oppga enhver tanke den måtte ha hatt om at det muligens var på tide å liberalisere blasfemilovgivningen.

Hva ønsker jeg å si med dette? At jeg er så glad for å være en stakkars upersonlig kristen som kommer fra Røros hvor det aldri har gått noen vekkelse? Ja, i og for seg. At jeg ikke forstår hvorfor det akkurat er etter fredagsbønnen at tilhengere av islam, fredens og kjærlighetens religion, strømmer ut i gatene og forlanger at alle som spotter deres hellige profet, blir «utlevert til oss slik at vi kan skjære dem i småbiter foran hele nasjonen», som en pakistansk demonstrant uttrykte det? Det også.

Men først og fremst skriver jeg dette fordi jeg håper at Hadia Tajik, som kjenner både Pakistan og Norge, og som synes å ha et rasjonelt forhold både til religioner, filmer og karikaturer, kan klare å se det som så mange andre ikke klarer å se, nemlig at retten til å håne og krenke religioner og politiske ideologier er selve grunnlaget for den ytringsfrihet vi holder så høyt. Det er bare menneskeverdet som er ukrenkelig – hvert enkelt menneskes absolutte verdi, uavhengig av rase, religion og opprinnelse. Det er ikke provokasjonene som i dag er problemet. Det er reaksjonene.

Nå går både biskoper og ordførere i demonstrasjonstog sammen med Islamsk Råd, som mener at religionskrenkelser ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre. «Dessverre er det noen som misbruker ytringsfriheten», sa Fabian Stang under markeringen på Youngstorget sist lørdag.

Nei, de misbruker ikke ytringsfriheten. De bruker den.