Den 10. desember blir EU tildelt Nobels fredspris for 2012 under en høytidelig seremoni i Oslo Rådhus. Kongen kommer naturligvis. Flere av EU-landenes stats- og regjeringssjefer kommer også. Men hvem kommer fra EU selv, og hvem skal motta prisen på EUs vegne? Blir det en av unionens store ledere, en av dem som til daglig fyller det Den Norske Nobelkomité kaller EUs demokratiserende og stabiliserende rolle? Hvem skal på unionens vegne ta imot de åtte millionene? Blir det selveste Herman Van Rompuy, eller José Manuel Barroso, eller kanskje endog Martin Schulz? (Dersom det er noen lesere som her værer en smule sarkasme, har de helt rett.)
Det har i det hele tatt vært mange sarkasmer etter at en EUforisk Thorbjørn Jagland for fem uker siden offentliggjorde hvem som var funnet verdig til å motta årets fredspris, hvem som – for å si det med Alfred Nobels testamente – hvem som «under det förlupna året hafva gjort menskligheten den största nytta», hvem som «har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande», et cetera.
Boris Johnsons, Londons populære borgermester, mener det var galt å gi Fredsprisen til en kontorbygning i Brussel. I sin faste spalte i Daily Telegraph trakk han fram en rekke andre gode kandidater: Freds- og uhjelpsarbeidere rundt om i verden som kjemper den gode strid, naturvernere som prøver å bidra til at jorda også skal kunne få en framtid, feminister som slåss for kvinnefrigjøring i Saudi-Arabia, journalister i tyrannier fra Usbekistan til Nord-Korea som risikerer livet for sannheten. Men så ble det altså EU. Man må virkelig lure på hva som gikk av Nobelkomiteens medlemmer da beslutningen ble tatt, skriver Johnson: –Kanskje var de fulle; kanskje var det en av disse sure skandinaviske aftener da solen var gått ned og det ikke var annet å gjøre enn å dukke ned i akevitten?
I The Sun skrev Toby Young at EU i virkeligheten har vært en dypt udemokratisk institusjon helt fra begynnelsen av, og at forsvaret for det udemokratiske hele tiden har vært at det er for fredens skyld at demokratiet må vike. I The Sunday Times karakteriserte spaltisten Rod Liddel utdelingen som en spøk: –Hvert år spør Nobelkomiteen seg selv hva verden vil le mest av, og i år – når president Bashar al-Allad var utelukket – ga de prisen til 500 millioner mennesker i navnet til en organisasjon som mer enn halvparten av dem avskyr – nemlig EU.
De mer «ansvarlige» kritikere har nøyd seg med å påpeke Nobelkomiteens utrolig dårlige timing, slik prisen til Barack Obama også var det. Mange hardt rammede grekere og søreuropeere har spurt om EU får prisen for økonomisk krigføring mot de fattigste i Europa. Det er ikke sikkert at de bosniske muslimene, som ble massakrert mens EU-landene sto og så på, er like imponert over EUs fredsinnsats på Balkan som det Nobelkomiteen åpenbart er.
Den europeiske kull- og stålunionen hadde fortjent fredsprisen, kanskje også EF (som jeg for øvrig var for, men Jagland imot). Men EU – som nå skaper langt mer konflikt enn harmoni, en sammenslutning som nettopp har fått beskjed av forbundskansler Angela Merkel om å overlate budsjett-, skatte- og finanspolitikken til unionen, et EU som, for å si det med Hans Magnus Enzensberger, en god stund nå ikke har vært styrt av demokratisk legitimerte institusjoner, men av en rekke forkortelser som har tatt deres plass: «Veien videre er det EFSF, ESM, ESB og IMF som bestemmer. Og kun eksperter er i stand til å skrive ut disse akronymene… Alle disse innretningene har det til felles at de ikke forekommer i noe lands grunnlov, og ingen velger har noe han eller hun skulle ha sagt i deres beslutningsprosesser».
Det er skremmende, mener Enzensberger – og hvem tør motsi ham? – med hvilken sinnsro europeerne har akseptert sin egen umyndiggjøring.