Hva? Et øyeblikk av forbigående «Weltschmerz» nå som nyttårschampagnen er lagt på kjøling? Nei, det er mer virkelighetsnært enn som så. Og skal man bry seg om verdensfreden, må man av og til ønske seg den. Afrika-kartet ser for øyeblikk ut som pepret med store bloddråper mens kontinentet økonomisk suges ut av de nye kapitalistene – kineserne som for øyeblikket også patruljerer tungt væpnet rundt noen ubebodde småøyer i Stillehavet der Japan mener å ha full eiendomsrett.
Kort sagt – det er ufred, krig og tilbakeslag for demokratiet over alt – også i «de frigjorte» delene av det tidligere Sovjetsamveldet, slik vi så i det fremragende NRK2- programmet om Ukraina for en tid siden.
Men verst er det trolig i Syria – landet som nå langsomt legges i grus etter at opprøret mot Bashar al- Ashad startet i mars i fjor. I nabolandet Egypt – kanskje noe pessimistisk tolket – ser det ut som èn diktator blir etterfulgt av en annen, fra Mubarak til Mursi.
For historisk sett er mange diktaturer opprettet med folkets begeistrede tilslutning. Og hadde det ikke folkets flertall bak seg i begynnelsen, fikk det det ofte senere. Det dreide seg om enkle regler og forordninger, ansvarsløshet og lovpålagt uvitenhet om det aller meste. Man skal ikke se bort fra at det for mange dreide seg om en – i det minste – grei tilværelse.
Mange har glemt at Adolf Hitlers diktatur i Tyskland kom helt demokratisk til makten. Det savnet til å begynne ikke folkelig støtte, og det varte mye lengre enn vi liker å tenke på. Man skal ikke se bort fra at minnet om «onkel Adolf» ble pleiet i mange tyske hjem, også etter den fornedrende fredsslutningen i 1945. Det var, for å si det med Wesenlund og Heide Steen, «noe annet under krigen», i en variant av den eldre damen som med vemod minnes okkupasjonstidens orden, ro i gatene og mangel på forbrytelser. –Og de tyske soldatene – de var så høflige at de fulgte gamle damer over gaten. Og bukket når de gikk!
Josef Stalin var til å begynne med ikke bare populær blant meningsfeller i utlandet. Det var han også på hjemmefronten, selv om millioner av hans erklærte fiender rett og slett ble borte. Men det skal han ha – som verdenskommunismen ubestridte leder på den tid, nektet han i 1947 å ta imot Mao. Det ble neppe oppveid av våre hjemlige maoisters stigende beundring utover på 60- og 70-tallet.
Men som ofte ellers slo læregutten etter hvert mesteren. Etter i høst å ha lest Torbjørn Færøviks «Maos rike. En lidelseshistorie», skjønner jeg det. Nyere forskning tyder på at hans forsøk på massemobilisering kostet minst 45 millioner mennesker livet. De fleste sultet rett og slett i hjel, ikke minst under «Det store spranget» fra 1958 til 1961.
Mytene lever videre, også i storpolitikken. Muren falt ikke fordi president Kennedy holdt sin berømte «Ich bin ein Berliner»-tale foran Vest-Berlins rådhus i 1963, men fordi Helsinki-prosessen i 1975 oppmuntret dissidentene i øst til å kreve selvstendighet. Diplomatiet hadde lettet veien, men som sagt, den gås aldri til ende i lakksko.
Nå ved årsskiftet med de tradisjonelle nyttårsønskene i hodet – helt ned til det vi er fristet til å kalle munnsværet om «fred på jord» - ser vi at det kan være lett å styrte et korrupt regime. Det er en langt større og mye mer krevende oppgave å bygge et bedre og friere samfunn.
Men av den grunn kan man ikke gi opp. Godt, nytt år!