Ola Borten Moe markerer seg som en særdeles offensiv oljestatsråd. Ikke bare vil han bore utenfor Jan Mayen, han vil også bore i Lofoten. Nordover ser han ingen grenser før Nordpolen.

Ellen Hambro fremhever det sårbare miljøet i disse områdene, men også at klimaet ikke tåler mer CO-utslipp. Hun siterer det internasjonale energibyrået (IEA) på at to tredjedeler av petroleums-ressursene bør bli i bakken, om klimamålene skal nås.

Energipolitikken har som formål å sikre oss mennesker tilgang til energi. Det gjelder Norge så vel som resten av verden. I Norge klarer vi oss bra. Vannkraften er en velsignelse. Der ute er man ikke like heldig stilt. Store nasjoner som Kina og India er i voldsom vekst og kommer til å øke energiforbruket kraftig. I hovedsak for å ta igjen oss andre. Kull er hovedkilden til velstandsøkningen. I tillegg har vi det ubehagelige faktum at halvannen milliard av klodens mennesker fortsatt ikke har tilgang til elektrisitet. Det er vanskelig å argumentere for at de heller ikke bør få det.

Det åpenbare klimatiltaket er naturligvis å svitsje til sol og vind. Men det er både dyrere og mer ustabilt enn fossile brensler. I dag er ikke de teknologiske løsningene regningsvarende. Tysklands storstilte satsing på sol og vind er imponerende, men det koster. Hvem skal betale regningen i den tredje verden? U-landene synes det er urimelig å pålegge dem ansvaret for et problem som I-landene har skapt. Det er i grunnen forståelig.

IEA har beregnet konsekvensene for klimaet av ulike utslippsscenarier. Målet er å holde den globale oppvarmingen innenfor to grader – som man antar at menneskeheten kan leve med. Men strategien krever kraftige utslippskutt som vi er langt unna å få internasjonal oppslutning om.

Hvis vi tar utgangspunkt i dagens utslippsmål, land for land, ender vi på fire graders oppvarming. Etter som de fleste land ikke er på kurs i forhold til egen politikk, virker også dette ambisiøst. Fortsetter vi som nå ender vi på seks graders oppvarming. Og det innen utgangen av dette århundre. Det er bred enighet om at en slik oppvarming vil være katastrofal for kloden.

Løsningen på klimaproblemene er ikke lett å se. De største forurenserne svarer nei til forpliktende utslippskutt. Det bygges massivt i Kina av både vind og sol. De har til og med sitt første anlegg for rensing og lagring av CO i gang. Men kineserne krever å få bruke den tiden de trenger. Kina sier rett ut at energi har prioritet fremfor klima.

USA er faktisk i ferd med å kutte sine utslipp. Men det er fordi det flommer store mengder billig skifergass inn på markedet som erstatter kull i kraftverkene. Ikke akkurat hva klimaforkjemperne hadde tenkt seg.

I bunnen av problemkomplekset ligger det ubehagelige faktum at verden vil være avhengig av fossile brensler i flere tiår fremover. Hele vår infrastruktur er bygd opp rundt olje, kull og gass. Bruken av kull i verden øker og vil fortsette med det i lang tid.

Det blir mer og mer klart at energipolitikk og klimapolitikk er to sider av samme sak. Du løser ikke det ene uten det andre. Energipolitikken kan ikke se bort fra klimaeffektene, like lite som klimapolitikken kan neglisjere menneskenes behov for energi.

Paradokset er dermed at både Ola Borten Moe og Ellen Hambro har rett: Ja, verden trenger mer energi. Nei, klimaet tåler det ikke. Her står striden. Tilsynelatende uløselig.

Det kan godt tenkes at både Lofoten og Jan Mayen bør skånes. Det kan også tenkes at de blir det. Miljøets sårbarhet er et selvstendig argument som politikerne kan velge å sette over både energi og klima.

Når det er sagt, har vi behov for en samfunnsdebatt som i større grad tar inn over seg at energibruk og klimaeffekter er uløselig knyttet til hverandre og at de må løses i sammenheng. Årelange debatter i alle kanaler og på alle politiske arenaer har lært oss at energipusherne og klimamoralistene aldri kommer til å bli enige – om de ikke klarer å finne et felles språk. Det har de dessverre ikke i dag.

gunnar.sand@sintef.no