Det var muligens i en artikkel av min NTNU-kollega Trond Andresen at jeg første gang oppdaget ordet «usnuelig» – et flott norsk nyord for det som på fint heter «irreversibelt». Han var opptatt av det som skjedde for mer enn 30 år siden, da Willoch-regjeringen åpnet for at leietakerne i borettslagene kunne kjøpe sine egne leiligheter. En sann gavepakke til alle som deretter fritt kunne omsette leilighetene i det åpne boligmarkedet, med gode fortjenester. Hyggelig for dem selvsagt, men på lang sikt en katastrofe for de unge som nå sliter med å komme seg inn på boligmarkedet. Poenget var at en slik reform ikke kan reverseres – den var, nettopp, usnuelig.
Det slår meg at mange av etterkrigstidens solidariske fellesskapsordninger, de som var så viktige for å bygge den norske velferdsstaten, står for fall nå om dagen. Dels er det frihetens fristelser som lokker, dels er det trykket fra det grenseløse Europa, og litt er det vår kollektive korte hukommelse. Eller for å si det med gamle stortingsmann Jon Leirfall: «Ein ska’ vårrå forsiktig med å riv’ ned gjerda før ein har spurt om koffer dæm vart satt opp». Fellesskapets ordninger er på et vis som gjerder. De kan oppleves som stengsler. Men mange har fortsatt sine gode begrunnelser.
Akkurat nå ser vi virkninger av at den påtvungne lodd-trekningen for fordeling av turnusplasser for leger er avskaffet. Siden 1950-tallet har alle nyutdannede leger lydig funnet seg i halvannet års plassering ved sykehus og hos kommuneleger rundt om i landet, med valg av plass i rekkefølge etter et tilfeldig trukket nummer. En fabelaktig effektiv og rettferdig måte å fordel leger på, og som fikk mange gode leger fra by-familier til å bli værende i landets utkantkommuner. Under trykket av det grenseløse EØS-arbeidsmarkedet raknet nylig denne sentralstyrte ordningen.
Nå skal nyutdannede leger selv søke seg turnusplasser, og ferske EØS-leger skal ha samme rett til stillingene. Da må alle sende mange søknader. Det rapporteres om 15000 søknader til 360 kandidatstillinger. Og at gode navn og familieforbindelser allerede gir fortrinn til dem som vegrer seg for å flytte ut av byene. Et svært nytt byråkrati av søknadsbehandlinger er det også blitt. Men norske leger vil neppe noen gang igjen finne seg i loddtrekning. Det var etterkrigstidens opplevelse av samfunnsansvar som gjorde en slik ordning mulig. Opphevelsen av den er usnuelig.
Flere slike fellesskapsordninger er blitt borte. Bondevik-regjeringen avskaffet den tidligere universelle gravferdshjelpen i 2002, med begrunnelsen at folk flest hadde råd til å begrave sine døde. De fattige kunne søke om ekstra bistand. Det samme argumentet hører vi iblant om barnetrygden. Og stadig oftere om helsetjenesten, der de best bemidlede gjerne kjøper seg ut til private ordninger, med eller uten behandlingsforsikringer. Mange av disse prosessene er usnuelige.
Det er dette jeg er så redd for med en blå-blå regjering. «De bør i hvert fall få prøve seg», hører jeg iblant. Men med sterke meldinger om å fjerne gjerder i den norske modellen ser jeg for meg rekken av usnuelige reformer: frislipp av konsesjoner for privatskoler og sykehus, svekkelse av arbeidsmiljøloven, fjerning av pressestøtte til meningsbærende aviser, partipolitisk reklame på tv, kutt i overføringer til landbruket så enda flere bønder må gi opp, kutt i sykelønn for dem med middels inntekt og nedover (for det er det vi i realiteten diskuterer), osv.
De partiene som nå vil forandre Norge, har gode kort på hånden. Det er lett å bli sjarmert av skattekutt. Vi glemmer at mange av fellesskapets solidariske ordninger ble til i en tid da Norge var fattigere, men snillere. Når de kollektive verdiene står svakere, blir ego-reformene usnuelige. Jeg ønsker meg ikke usnuelig som årets nyord.
