I den siste tidens debatt om rivning eller bevaring av regjeringskvartalet har mediene også hatt fokus på etterkrigsmodernismens arkitekturteori. Erling Viksjøs høyblokk har i positive og negative ordelag blitt fremhevet som en tydelig representant for epokens kjerneverdier. Den følger idealet om å være løsrevet fra rom, det vil si at den ikke tilpasser seg sine omgivelser verken formalt eller proporsjonalt. Og den er løsrevet fra sted, det vil si at den i liten grad har et spesifikt norsk uttrykk, men forholder seg til datidens internasjonale stil. Høyblokka er en av de fremste og mest påkostede eksemplene på sin tids stiluttrykk i Norge og bør bevares, men man trenger ikke å være enige i epokens arkitektursyn for å mene det. Mediene har også formidlet den arkitekturtenkningen som høyblokka representerer som en forgangen tradisjon. Dette er ikke nødvendigvis riktig.

Gjennom store deler av 1980- og 90-tallet utviklet arkitektur- og byutviklingens konsensus i Norge seg mot en mer respektfull tilnærming til historiske bysentra. Dette hindret ikke utvikling. Man endret ganske enkelt de langsiktige strategiene fra et ønske om å rive de historiske bymiljøene til et ønske om å bevare og kultivere den eksisterende bebyggelsen. Hull i bybildet skulle tettes med nybygg som underordnet seg sine omgivelser i proporsjoner, men ikke i uttrykk. Store deler av arkitektstanden forfekter fortsatt disse idealene. Gode eksempler på respektfull samtidsarkitektur fra de siste årene er for eksempel HSØ-arkitekters boligkompleks i Brattørveita 19–21 fra 2004, Bergersen Arkitekters brygge i Fjordgata 26–28 fra 2006 og Madsø Sveen Arkitekters brygge på Rica Bakklandet fra 2011.

Dessverre har mye gammelt tankegods fra etterkrigstiden fått en renessanse i deler av arkitektmiljøet og gis mer og mer plass i planleggingen av våre historiske sentras videre utvikling. Form skal igjen nedprioriteres til fordel for funksjon, et byggverk skal igjen behandles som et selvstendig verk og ikke forholde seg til sine omgivelser. Mest mulig kontrast i dimensjoner blir igjen fremhevet som estetisk ønskelig. Dersom man søker arkitektfaglig råd i dag kan man derfor møte på to forskjellige skoleretninger. En som arbeider med respekt for omgivelsene og en annen som gladelig ofrer allmennhetens interesser, nemlig fasaden og bymiljøenes opplevelsesverdier, i en feiring av funksjonenes overordnede viktighet. Disse arkitektene er nok nyttige for utbyggere som ønsker maksimal uttelling på sine tomter, men de tjener neppe offentlighetens interesser når de opererer i historiske bysentra.

Mange arkitekter hevder seg uangripelige med begrunnelsen at de kun leverer bestillinger fra byggherrer og at deres eneste påvirkningsevne skjer gjennom kvalitetsutvikling av oppdragsgiveres ønsker. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Arkitekter bidrar med sine mulighetsstudier, overfor både private og offentlige oppdragsgivere, til å forme hovedlinjene i arkitekturutviklingen. Arkitekt Per Knudsens nye mulighetsstudie av Olavshallen er et eksempel på dette.

Når det deles ut internasjonale arkitekturpriser til Clarion-hotellet på Brattøra synliggjør det hvordan den ene skoleretningen innenfor det internasjonale arkitektmiljøet belønner det de mener lever best opp til sine idealer. Hotellet er et eksempel på revitaliseringen av etterkrigsmodernismens tenkning. Bygningen er løsrevet fra sted og rom. Den skal ikke vurderes ut ifra den rollen den spiller verken for sine omgivelser eller sett fra byen, men helt isolert for seg selv. Byggets funksjonalitet vektes i tillegg mer enn det estetiske.

Arkitekter som forfekter et slikt syn presenterer kanskje gode løsninger for nye utbyggingssoner, men i historiske bysentra er de som spøkelser fra etterkrigstidens mest destruktive år.